Norske partikkelverb og oversettelse tilspansk

En detaljert analyse av norske partikkelverb og en kontrastiv analyse mellom norsk og spansk som belyser hvordan spanske oversettere oppfatter disse - av Henriette Edvarda Berntsen

Norske partikkelverb og oversettelse tilspansk
En detaljert analyse av norske partikkelverb og en kontrastiv analyse mellom norsk
og spansk som belyser hvordan spanske oversettere oppfatter disse
Henriette Edvarda Berntsen
Vår 2009
Mastergrad i Lingvistikk
Universitetet i Oslo
ILN – Institutt for lingvistiske og nordiske studier
Veileder: Helge Lødrup | 2
Forord
Jeg vil først få rette en stor takk til veilederen min, Helge Lødrup, for alle nyttige
kommentarer og diskusjoner underveis. Takk for at du tok tak i oppgaven min da den trengte
det som mest, og for at du hjalp meg med å komme i mål med dette prosjektet.
Videre vil jeg takke følgende fagpersoner ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og
Høgskolen i Hedmark for inspirasjon og hjelp i prosessen som har ført frem til denne
masteravhandlingen (i alfabetisk rekkefølge): Cecilia Alvstad, Gro Asland, Julian CosmesCuesta, Thomas Egan, Jan Engh, Jan Terje Faarlund, Ane Hoel, José María Izquierdo, Lars
Anders Kulbrandstad, Susan Moll, Maximino J. Ruiz Rufino, Laila Sakshaug, Tormod Stauri,
Peter Svenonius, Ian Watering og Marit Westergaard.
En spesiell stor og varm takk går til Maximino R. og Julian C. som alltid hadde tid til å hjelpe
meg med utfordringer i spansk som dukket opp på veien, og til Cecilia A. for verdifull og
nyttig gjennomgang av datamaterialet og diskusjon rundt arbeidshypotesen. Jan Engh viste
seg å være uvurderlig i oppgaven med å finne relevant litteratur, og har vært en god
samtalepartner i prosessen. En spesiell takk går også til Laila Sakshaug som introduserte meg
for Noam Chomskys språkteorier i sin tid. Thomas Egan – takk for at du har trodd på meg
siden første forelesning på engelsk grunnfag, og for all støtte du ga meg da jeg trengte det
som mest.
Jeg må også få rette en stor takk til kollegaene mine i Tansa Systems for gode, oppmuntrende
ord og samtaler underveis. Spesielt vil jeg nevne Morten for fleksibilitet med arbeidstiden,
Vidar for verdifull gjennomgang av appendiksene og Kimberly som har lest korrektur og
kommentert stoffet underveis i skriveprosessen. En spesiell takk går også til Viggo Kristensen
og Karin Lillehei for både inspirerende og konstruktive faglige samtaler. Samtidig vil jeg også
nevne kollegaene mine i Studentidretten SIO for å ha bidratt til å gjøre denne prosessen
morsom og mindre krevende. Spesielt vil jeg takke Tiina T. og Lill-Jorun E. som har latt meg
få arbeidsro med timene mine dette semesteret.
Dette prosjektet ville aldri blitt til uten mengder av kaffe og den gode samtalen: Marte K,
Marte W, Siri, Miriam, Ann Kristin B, Anne Kjersti og André: Dette ville aldri gått uten dere!
Til de av dere som har lest og kommentert teksten eller hjulpet til på andre måter: Jeg setter | 3
umåtelig stor pris på all den hjelpen dere har bidratt med. En ekstra stor takk til Marte W. for
oppmuntrende samtaler, korrekturlesing av oppgaven og god støtte og hjelp i skriveprosessen.
Takk for at du tok deg tid og viste interesse, Marte – det var gull verdt.
Til slutt må jeg også få takke familien min for å ha vært så tålmodig med meg og stilt opp for
meg hele tiden. Så – Til den snille og gode samboeren min, Eirik: Takk for at du har ventet på
meg, vært så tålmodig med meg, gitt så mye av deg selv og vært en fantastisk samtalepartner
gjennom hele prosessen. Nå er det oss!
A abuelito, tía Maja y tío Rolf – que en paz descansen
Oslo, Blindern, Mai 2009
Henriette E. Berntsen| 4
Innhold
Forord ................................................................................................................................. 2
Innhold ....................................................................................................................................... 4
1 Introduksjon ............................................................................................................................ 6
1.1 Kapittelinndeling .............................................................................................................. 8
1.2 Det kontrastive aspektet ................................................................................................. 10
1.2.1 Oversettelse – nytte og bruk .................................................................................... 10
2 Teori ...................................................................................................................................... 11
2.1 Partikkelverb .................................................................................................................. 12
2.1.1 Avgrensning og definisjon ...................................................................................... 15
2.1.2 Gruppering .............................................................................................................. 22
2.1.3 Partikkelverb i spansk ............................................................................................. 30
2.1.4 Generativ grammatikk ............................................................................................. 32
2.1.4.1 Målet for lingvistisk forskning ............................................................................................ 32
2.1.4.2 Minimalismen som program ................................................................................................ 33
2.1.4.3 Syntaktiske strukturer .......................................................................................................... 35
3 Metode og datamateriale ....................................................................................................... 38
3.1 Metode ............................................................................................................................ 38
3.1.1 Ikke-eksperimentell kontrastiv lingvistisk tekst- og teorianalyse ........................... 38
3.1.2 Metoden i praksis .................................................................................................... 41
3.2 Datamateriale ................................................................................................................. 42
3.2.1 Valg av datamateriale .............................................................................................. 42
3.2.2 En presentasjon av datamaterialet ........................................................................... 43
4 Norske partikkelverb ............................................................................................................. 45
4.1 Semantikk og aksjonsart ................................................................................................. 46
4.1.1 Idiomatisitet ............................................................................................................. 46
4.1.2 Aksjonsart ................................................................................................................ 51
4.2 Syntaks ........................................................................................................................... 55
4.2.1 Syntaktiske strukturer .............................................................................................. 59
4.3 Konklusjon ..................................................................................................................... 63
5 Kontrastiv analyse av norsk og spansk ................................................................................. 64
5.1 Oversettelsesteori- og metode ........................................................................................ 66
5.2 Spansk oversettelse av partikkelverb ............................................................................. 70
5.3 Detaljert kontrastiv analyse mellom norsk og spansk .................................................... 73
5.3.1 Partikkelverb med transitiv verbkomponent ........................................................... 73| 5
5.3.1.1 Verbtyper ............................................................................................................................. 76
5.3.1.1.1 Transitive verb .................................................................................................................... 76
5.3.1.1.2 Intransitive verb .................................................................................................................. 87
5.3.1.1.3 Pronominale verb ................................................................................................................ 88
5.3.1.1.4 Kopulative verb ................................................................................................................... 90
5.3.1.2 Valensbunden preposisjonsfrase .......................................................................................... 91
5.3.1.3 Komplekse konstruksjoner .................................................................................................. 92
5.3.1.3.1 V + PP og V + NP ............................................................................................................... 92
5.3.1.3.2 Idiomatiske uttrykk ............................................................................................................. 94
5.3.1.3.3 Perifrase .............................................................................................................................. 95
5.3.1.4 Omskrivning V -> AP .......................................................................................................... 96
5.3.2 Partikkelverb med intransitiv verbkomponent ........................................................ 97
5.3.2.1 Verbtyper ............................................................................................................................. 98
5.3.2.1.1 Transitivt spansk verb ......................................................................................................... 98
5.3.2.1.2 Intransitive verb ................................................................................................................ 100
5.3.2.1.3 Pronominale verb .............................................................................................................. 101
5.3.2.1.4 Kopulative verb ................................................................................................................. 103
5.3.2.2 Komplekse konstruksjoner ................................................................................................ 103
5.3.2.2.1 V + PP og V + NP ............................................................................................................. 104
5.3.2.2.2 Idiomatiske uttrykk ........................................................................................................... 105
5.3.2.3 Omskrivning V -> NP/V -> AP ......................................................................................... 106
5.3.3 Spanske verb oversatt med partikkelverb til norsk ............................................... 107
5.4 Konklusjon ................................................................................................................... 108
6 Avslutning ........................................................................................................................... 110
Litteraturliste .......................................................................................................................... 113
1 Faglitteratur ..................................................................................................................... 113
2 Skjønnlitteratur ................................................................................................................ 116
3 Ordbøker og oppslagsverk .............................................................................................. 116
4 Internettreferanser ........................................................................................................... 117
Appendiks A ........................................................................................................................... 118
Appendiks B ........................................................................................................................... 129
Appendiks C ........................................................................................................................... 144
Appendiks D ........................................................................................................................... 151| 6
1 Introduksjon
Partikkelverb er et av de temaene innen norsk språk som fascinerer meg mest. Når jeg lytter
til samtaler, snakker med kolleger og venner rundt meg eller leser tekster, tar jeg meg selv
stadig i å stoppe opp ved denne merkverdige sammensetningen av verb og preposisjon som
synes å ha en helt særegen betydning. Samtidig virker det ikke som om det er usikkerhet blant
nordmenn rundt hva verbene betyr eller hvilke partikkelverb som skal brukes når. På
arbeidsplassen min er vi imidlertid et flerkulturelt miljø hvor mange forskjellige språk er
representert. Der har jeg tatt meg selv i å ha store problemer med å forklare betydningen til
disse partikkelverbene når kommentarer av typen "du kan da ikke hoste opp papirbunken for
meg, har du begynt å spise papir nå da eller" og spørsmål som "hva er forskjellen på "å spise"
og "å spise opp", har dukket opp i samtaler. Jeg vet så inderlig vel hva partikkelverbet betyr,
og jeg vet også veldig godt forskjellen i betydningen mellom verbekomponenten og
partikkelverbet, men jeg har like fullt store problemer med å få uttrykt og forklart
betydningen for de utenlandske kollegaene mine.
Samtidig er det bemerkelsesverdig at det er skrevet så lite om denne typen verb i den norske
faglitteraturen. Riktignok omtales de, men i korte ordelag, og de fleste grammatikker nøyer
seg med en beskrivelse av typen "verb sammen med en preposisjon som i noen tilfeller kan
stå i sammensatt form". Betydningen til partikkelverbene blir imidlertid ikke beskrevet så
inngående, og ikke blir det spesifisert om verbene uttrykker noe spesielt i forhold til
verbhandlingens utførelse i tid eller om partikkelverbene har spesifikke, særegne syntaktiske
egenskaper. Det har også vært diskutert blant lingvister (jeg var selv en av
diskusjonspartnerne i diskusjonen som fant sted) at det egentlig ikke er riktig å snakke om
partikkelverb, men at det i stedet bare dreier seg om et verb og en preposisjon. Jeg må si at
denne uttalelsen provoserte meg, enn så lenge det finnes så mange eksempler på disse
verbene, betydningen er vanskelig å forklare, men allment forstått, vi bruker dem ofte både
bevisst og ubevisst i norsk, og ikke minst: Partikkelverb er også beskrevet i andre språk så
som engelsk, tysk, svensk og dansk. For meg er det utenkelig å "innskrenke" partikkelverb til
bare å være et "verb og en preposisjon".
Samtidig som jeg har en stor fascinasjon for norske språklige fenomener, finnes det et område
i lingvistikken som kanskje fascinerer meg enda mer og det er typologi. Av "mine" språk
inngår engelsk og spansk i tillegg til norsk, og her begynner fascinasjonen for alvor fordi | 7
partikkelverb er ikke blitt beskrevet i spansk, i hvert fall ikke i de grammatikkene jeg har
studert. En annen utfordring med partikkelverbene er at det viser seg å være nesten umulig å
få oversatt de korrekt til spansk og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har deltatt i
diskusjoner om spanske oversettelser av disse verbene uten av vi har kunnet trekke en
konklusjon på hvordan vi best kan oversette dem.
Som spanskstudent og lingvist har jeg lenge også latt meg fascinere av ulike aspekter i det
spanske språket så som infleksjonssystemet for verb, den aktive bruken av konjunktiv og
ulike måter å uttrykke passiv på. Både verbsystemet, konjunktiv og de mange mulighetene
som finnes til å uttrykke passiv i spansk, er eksempler på hvor det spanske språket
grammatisk skiller seg fra norsk. I arbeidet med spansk grammatikk har jeg også mange
ganger fått i oppdrag å oversette tekster enten fra norsk til spansk eller omvendt, og jeg slutter
aldri å la meg fascinere av hvor utfordrende det er å få til en god oversettelse som gjengir
originalspråket så likt som mulig. Samtidig er det også lærerikt å diskutere seg frem til ulike
løsninger og samtidig se på hvordan små detaljer kan få konsekvenser for en hel tekst. I
oversettelse mellom spansk og norsk er det imidlertid særlig et fenomen som har vist seg
vanskelig. I norsk har vi partikkelverb, men når disse skal oversettes til spansk er det en stor
utfordring fordi det later ikke til å finnes en tilsvarende type verb i det spanske språket.
Partikkelverbene har også vært gjenstand for utallige diskusjoner oss "spanskmennesker"
imellom, og vi blir aldri enige om hvordan disse best kan oversettes.
Målet for denne oppgaven, og derav valget av tema for masteravhandlingen, er først å
fremlegge evidens for at hypotesen min om at verbet sammen med partikkelen fungere som
en enhet syntaktisk og semantisk. Deretter ønsker jeg finne ut hvordan partikkelverb kan
oversettes til spansk samtidig som analysene kan redegjøre for flere detaljer rundt fenomenet
partikkelverb i norsk.
I denne masteroppgaven tar jeg for meg norske partikkelverb innenfor rammer av generativ
grammatikk, nærmere bestemt minimalismen, der jeg belyser hvordan spanske oversettere
behandler norske partikkelverb i oversettelse til spansk. Jeg argumenterer at spansk ikke har
partikkelverb og at oversettelse av disse til spansk er utfordrende. Analysene i oppgaven er
basert på et datamateriale hentet fra de fem romanene Ut og stjæle hester, Mannen i vinduet,
De usynlige brødre, Maya og Vindens skygge der jeg har identifisert 191 norske partikkelverb
og oversettelsen av disse til spansk, og 67 spanske konstruksjoner som er oversatt med | 8
partikkelverb i norsk. De norske partikkelverbene som er identifisert i romanen tilhører en
gruppe idiomatiske uttrykk som kan være utfordrende å oversette til spansk på grunn av
partikkelverbets semantiske og syntaktiske egenskaper. Jeg har valgt de nevnte romanene som
datagrunnlag fordi skjønnlitterære tekster har en høyere forekomst av idiomatiske uttrykk enn
andre typer skriftlig tekst. Hypotesen min er at partikkelverbene fungerer som en fonologisk,
syntaktisk og semantisk enhet. Først fremlegger jeg evidens for hypotesen ved å beskrive
hvilken betydning partikkelverbene har når enheten de danner er et idiomatisk uttrykk, og
samtidig beskriver jeg hvordan enheten vises i den syntaktiske strukturen. Deretter fokuserer
jeg på den kontrastive analysen og gjør rede for hvordan de idiomatiske partikkelverbene
oversettes til spansk. Samtidig undersøker jeg også hvordan de spanske oversetterne forstår
verbet og partikkelen som en enhet ved at oversettelsen er semantisk ekvivalent med den
norske konstruksjonen. Denne oppgaven gir en dypere innsikt i hvordan partikkelverb kan bli
utforsket i lingvistikken.
Litteraturhenvisninger følger Harvard-systemet, her hentet fra Vinje (2004:123-129). Sitater
følger standard som anbefalt på Universitetet i Oslo sine nettsider (www.hf.uio.no/it/student/).
Korte sitater er skrevet med anførselstegn inne i teksten. Lengre sitater står på eget avsnitt
med vanlig standard teksttype, men i mindre skrift enn selve oppgaveteksten. Jeg følger
forfatteren sin stil med hensyn til uthevet skrift og kursiv når jeg siterer. Jeg har i noen
tilfeller selv valgt å gjengi sitater på norsk, selv om originalteksten er på engelsk eller spansk.
Dette er gjort for å bevare flyten i teksten. For alle sitater i teksten vil det stå referanse til
boken og sidetallet i sin helhet.
Jeg vil nå gjøre rede for kapittelinndelingen i oppgaven før jeg kort diskuterer det kontrastive
aspektet der jeg ser på nytte og bruk i forhold til oversettelse.
1.1 Kapittelinndeling
Oppgaven har fire hoveddeler i tillegg til sammendrag, introduksjon og litteraturliste.
Samtidig følger det også med fire appendiks som er en bearbeidelse av datamaterialet og som
danner grunnlaget for analysene. Hoveddelene er fordelt på fire kapitler:
Kapittel 2 beskriver teorien som er brukt i oppgaven. I dette kapitlet tar jeg for meg
partikkelverb generelt. Jeg presenterer først partikkelverbene slik de skal forstås i denne
oppgaven, og jeg grupperer deretter norske partikkelverb inn i to hovedgrupper for å sette en | 9
ramme rundt den typen av partikkelverb som jeg ser på. Deretter begrunner jeg hvorfor det
kan være interessant å se på partikkelverb i en kontrastiv analyse med spansk. Til slutt i dette
kapitlet beskriver jeg kort den generative grammatikken og hvordan denne kan anvendes i
analysene mine. Hovedfokuset er først å utdype hva målet for lingvistisk forskning er
innenfor en generativ ramme. Deretter beskriver jeg minimalismen der jeg gjør rede for hva
minimalismen innebærer som program. Videre tar kapittel 2 for seg oppbygningen av
syntaktiske strukturer innenfor det minimalistiske programmet. Jeg fokuserer på
oppbygningen av syntaktiske strukturer som er relevante for partikkelverb. Ytterligere
argumenterer jeg for at "mikroparametre" kan forklare lingvistiske forskjeller mellom språk.
Jeg vil derfor se på muligheten for at en mikroparametrisk tilnærming kan gjøre rede for de
lingvistiske forskjellene mellom norsk og spansk som blir beskrevet i denne oppgaven.
Kapittel 3 omhandler metode og datamateriale. Jeg definerer først metoden som jeg har
anvendt i denne oppgaven for å kunne besvare problemstillingen min. Så redegjør jeg for
hvordan jeg praktisk har anvendt den metoden som er beskrevet. Videre gir jeg en kort
begrunnelse på valg av datamaterialet. Deretter presenterer jeg materialet som jeg har hentet
dataene mine fra. I kapittel 4 analyserer jeg de norske partikkelverbkonstruksjonene både i
forhold til semantikk, aksjonsart og syntaks. Jeg beskriver først partikkelverbene som
idiomatiske uttrykk før jeg ser på aksjonsarten i partikkelverbet sammenlignet med
aksjonsarten i verbkomponenten alene. Til slutt analyserer jeg partikkelverbene syntaktisk, og
jeg argumenterer for en analyse som forklarer at partikkelverbene blir hentet inn i en struktur
som én enhet, og som samtidig underbygger hvordan den semantiske tolkningen av
partikkelverbet kan komme til uttrykk i den syntaktiske strukturen. Kapittel 5 fokuserer i
hovedsak på den kontrastive analysen mellom norsk og spansk. Først i kapitlet presenterer jeg
oversettelsesteori- og metode og ser på hvordan ulike metoder for oversettelse kan komme til
uttrykk i spanske oversettelser av partikkelverb. Samtidig presenterer jeg kort de funnene jeg
har gjort med hensyn til hvordan de spanske oversetterne har oversatt partikkelverbene i
spansk, og jeg viser en oversikt over hvilke typer verb, komplekse konstruksjoner og
omskrivninger som oversetterne har foretatt seg i arbeidet med de spanske tekstene. Deretter
beskrives så den kontrastive analysen detaljert der hver type oversettelse av partikkelverb til
spansk blir gjort rede for. Til slutt gir jeg et kort sammendrag av kapitlet der jeg foreslår at en
mikroparameter kan forklare at partikkelverb finnes i norsk, men ikke i spansk. Ytterligere
diskuterer jeg hvordan mikroparametre kan være relevant for videre forskning på
partikkelverb og typologiske forskjeller mellom norsk og spansk. | 10
En kort konklusjon på denne oppgaven gir jeg i kapittel 6.
1.2 Det kontrastive aspektet
1.2.1 Oversettelse – nytte og bruk
Det kan i mange tilfeller være utfordrende å oversette mellom språk. Det kan også oppleves
som "nesten umulig" å skulle oversette en kompleks tekst fra et språk til et annet, selv om den
som oversetter kan begge språkene godt. Det er heller ikke bare innenfor tolkning og
litteraturoversettelse at oversettelsesproblematikken gjør seg gjeldende. Oversettelse er en
mye brukt metode i norske skoler som en del av fremmedspråkundervisningen. Norske elever
som lærer fremmedspråk, oversetter tekster fra eller til norsk for å lære nye ord, og for å øke
bevisstheten rundt strukturforskjeller som finnes. Spansk er i dag et populært språk i den
norske skolen, og flere elever velger spansk som fremmedspråk nå enn tidligere1
. Spansk er
derfor et språk som flere vil lære seg godt. Men partikkelverb er en type verb som det er
vanskelig å få oversatt riktig fra norsk til spansk. Både partikkelverbets form og betydning er
utfordrende når partikkelverbet skal oversettes i spanske tekster. Resultatene i denne
oppgaven vil derfor kunne komme til nytte for dem som studerer spansk i Norge eller i
utlandet. Forelesere ved universiteter og høyskoler vil kanskje kunne bruke arbeidet mitt i
undervisningen sin. Spansklærere i grunn- og videregående skoler kan i læresituasjoner bruke
det denne oppgaven måtte gi av ny kunnskap. I tillegg kan oppgaven vise seg nyttig for
oversettere som arbeider med norsk og spansk litteratur. Til slutt skal vi heller ikke glemme at
vi ved å studere hvordan norske fenomener er oversatt til andre språk, kanskje kan belyse
hypoteser om utfordringer vi selv har i det norske språket.
1
Se: http://www.anpenorge.no/estadisticas.html.
28. Mai 2009. | 11
2 Teori
Teorikapitlet er inndelt i fire hoveddeler der den første delen presenterer partikkelverbene
som danner utgangspunktet for oppgaven, mens den andre delen grupperer norske
partikkelverb inn i to hovedgrupper. I den tredje delen begrunnes det deretter hvorfor
partikkelverb kan være interessante å se på i en kontrastiv analyse med et annet språk som i
denne oppgaven er spansk. Den fjerde delen i dette kapitlet er viet teorien som utgjør
teorirammen for oppgaven. På grunnlag av inndelingen i fire hoveddeler, har dette kapitlet
også fire hovedformål.
Det første formålet for dette kapitlet er å avgrense og beskrive de norske partikkelverbene
som utgjør forskningsobjektet for oppgaven. Avgrensningen vil fokusere på hva som menes
med partikkelverb innenfor rammene i denne avhandlingen. Samtidig danner avgrensningen
også grunnlaget for en definisjon av partikkelverb som igjen kan underbygge hypotesen om at
verbet sammen med partikkelen fonologisk, syntaktisk og semantisk fungerer som én enhet.
Når verbet og partikkelen antas å fungere som én enhet, ligger dette forankret i antagelsen om
at partikkelverbet er lagret som en enhet i leksikon, og at partikkelverbet derfor også hentes
inn i syntaktiske strukturer som en enhet. Dette skal vi imidlertid komme tilbake til senere i
oppgaven. Det andre formålet for kapitlet er å dele de norske partikkelverbene inn i to
hovedgrupper for å vise at det finnes ulike typer partikkelverb i norsk. Samtidig begrunnes
grupperingen også med at partikkelverbene som tilhører de respektive gruppene ikke kan
antas å skulle analyseres likt verken syntaktisk eller semantisk. De to hovedgruppene av
partikkelverb avgrenses derfor på både et semantisk og et syntaktisk grunnlag.
Det tredje hovedformålet for dette kapitlet er å fremlegge indirekte evidens for antagelsen om
at partikkelverb ikke finnes i spansk. Samtidig vil evidensen underbygge hvorfor det kan være
interessant med en kontrastiv analyse av norsk og spansk der forskningsobjektet er
partikkelverb. Ytterligere fokuseres det også på hvilke utfordringer en spansk oversetter står
overfor når partikkelverb skal oversettes fra norsk, og det begrunnes hvorfor det er mest
hensiktsmessig at partikkelverb fra gruppe II analyseres kontrastivt med spansk. Formålet til
den fjerde delen i dette kapitlet er å presentere den lingvistiske teorien som danner det
teoretiske rammeverket rundt oppgaven. Samtidig redegjøres det for hvordan den teorien som
er valgt, kan komme til uttrykk i de analysene som gjøres både av det norske og det spanske
datamaterialet. Teorien i oppgaven er forankret i generativ grammatikk med | 12
minimalismeprogrammet som utgangspunkt. Derfor omhandler teoridelen først å gjøre rede
for hva minimalismen innebærer som program, og deretter fremstille kort hva som er relevant
for oppbyggingen av syntaktiske strukturer innenfor det minimalistiske rammeverket. Til slutt
presenteres det i kortfattethet hvordan minimalismen kan gjøre rede for typologiske
forskjeller mellom språk.
Legg merke til at partikkelverbene i kapitlet står med uthevet skrift, og at alle eksemplene så
sant ikke annet er nevnt, er hentet fra datamaterialet som er utarbeidet spesielt for denne
oppgaven.
2.1 Partikkelverb
Norske partikkelverb slik de skal forstås i denne oppgaven, er bygget opp av et leksikalsk
verb og en partikkel. Sammen synes verbet og partikkelen å fungere som én enhet fonologisk,
syntaktisk og semantisk. La oss først se på noen eksempler:
(1) a Det har slått meg at jeg i det minste kunne sende over en e-post (M_no2
:28)
b Eller hadde jeg bare snappet opp et par tilfeldige replikker fra en lengre
samtale? (M_no:58)
c Hei sjef, sa han, og jeg slo øynene opp og så meg omkring (USH_no:42)
d Gjerningsmannen tar seg bryet med å kle av liket, skrive koden på kroppen og
stille kroppen ut i vinduskarmen (MIV_no:79)
e Jeg er i gang med å bygge opp en kronologisk oversikt over Newtons liv,...
(DUB_no:61)
f Varmt var det, for det hadde omsider klarnet opp etter noen heftige
morgenskurer (M_no:58)
g …, sola har gått ned i det som må være vest,... (USH_no:94)
h Jeg vil vite om jeg er i fare! hogg hun til, iltert (MIV_no:110)
i Hun la kabalen fem ganger innen regnet ga seg; ingen av dem gikk opp
(DUB_no:62)
j Nå tørner jeg iallfall inn (M_no:197)
2
Forkortelse for romanene eksemplene er hentet fra. Se kapittel 3 "Metode og datamateriale" for en beskrivelse
av datamaterialet samt forkortelsene. | 13
Det er kombinasjonene med uthevet skrift som jeg vil kalle "partikkelverb". En
partikkelverbkonstruksjon kan derfor ha kombinasjonen [V + Prt] = Partikkelverb der "V"
viser til den leksikalske verbkomponenten og "Prt" er forkortelse for "partikkel". Samtidig er
det alltid mulig for verbkomponenten å opptre uten partikkelen fordi verbkomponenten i (1)
a-j er homonym med et hvilket som helst ordinært verb. Verbet i seg selv krever et subjekt og
kan være intransitivt eller transitivt. Den transitive verbkomponenten kan ta en NP som
utfylling som syntaktisk fungerer som direkte objekt i setningen. Dette er vist i eksemplene
(1) abcde, mens (1) fghij viser partikkelverb der verbkomponenten er intransitiv. Ytterligere
er det preposisjoner som fungerer som partikler i alle eksemplene over. Jeg følger den samme
definisjonen av preposisjoner som Faarlund et al. (1997:412) der ord som tradisjonelt ville
vært definert som adverb, for eksempel "inn" og "bort", av Faarlund et al. (1997) er avgrenset
som preposisjoner.
I litteraturen er det i hovedsak partikkelverb av typen kausativkonstruksjoner "å kaste ut" som
er blitt beskrevet (Åfarli 1985, Svenonius 1996, Toivonen 2003). Samtidig finnes den
gruppen partikkelverb som vises i (1) som består av idiomatiske uttrykk. I
kausativkonstruksjonene har partikkelen ofte en konkret betydning som indikerer retning, og
konstruksjonen som en helhet kan sies å ha resultativ betydning (Svenonius 1996:3). Dersom
man ser på eksemplene i (1), er betydningen til partikkelverbene imidlertid idiomatisk, og
disse partikkelverbene kan derfor skilles fra kausativkonstruksjonene på bakgrunn av
betydningen. Samtidig finnes det også syntaktiske ulikheter mellom disse to gruppene
partikkelverb. I denne oppgaven skal det fokuseres på de idiomatiske partikkelverbene, men
forskjellene mellom kausativkonstruksjonene og de idiomatiske partikkelverbene blir
beskrevet mer detaljert senere i dette kapitlet for å vise hvordan de skiller seg fra hverandre.
De syntaktiske og semantiske forskjellene mellom de to typene av partikkelverb vil i tillegg
danne grunnlaget for å kunne dele inn norske partikkelverb i to hovedgrupper. Dette kommer
vi tilbake til.
I Faarlund et al. (1997:446) er en partikkel definert som en "preposisjon uten leksikalsk
innhold. Dersom en slik preposisjon står uten utfylling, kalles den gjerne verbalpartikkel"
(Faarlund et al. 1997:446). Partiklene som danner utgangspunkt for analysene mine, har form
og funksjon som samsvarer med Faarlund et al. (1997:446) sin definisjon av verbalpartikkel
fordi partiklene i denne oppgaven står uten leksikalsk innhold, og de tar heller ingen utfylling.
I motsetning til preposisjoner som kan ta en utfylling, er ikke dette mulig for partikkelen. | 14
Samtidig antar jeg i denne oppgaven at verbalpartikler utgjøres av preposisjoner som sammen
med verbet synes å fungere som én enhet fonologisk, syntaktisk og semantisk. Dette fører
samtidig til at begge komponentene av partikkelverbet må være uttrykt i en setning der
partikkelen ikke kan elimineres uten at setningen dermed får en annen betydning. Det er
likevel ikke en tilfredsstillende begrunnelse for at partikkelverbet fungerer som en enhet bare
fordi verbet står sammen med en partikkel som er uten leksikalsk innhold og som ikke tar en
utfylling. For å kunne redegjøre for antagelsen om at partikkelen danner en enhet sammen
med verbet, er en videre avgrensning derfor nødvendig. Før vi går videre med å avgrense
partikkelverbene skal vi imidlertid se kort på tilfeller som er beskrevet i tidligere arbeider om
at ord fra andre ordklasser enn preposisjoner også kan fungere som verbalpartikkel, men at i
disse tilfellene er partiklene forskjellige fra "mine" partikler.
Tor A. Åfarli (1985) og Torstein Fretheim (1974) klassifiserer ord som tilhører andre
ordklasser enn preposisjoner, som partikler. Åfarli (1985) påpeker at visse PPer, adverb og
adjektiv kan fungere som partikler, mens Fretheim (1974) hevder at gruppen "verbpartikler"
henter medlemmene sine fra ulike leksikalske kategorier (Fretheim 1974:113). Åfarli
poengterer også at det er en betydelig gruppe av partikler som ikke er preposisjoner (Åfarli
1985:79). La oss se på noen eksempler der partikkelen ikke er preposisjoner, her hentet fra
Åfarli (1985:79) i (2) a, b og c og Fretheim (1974:115) i (2) d:
(2) a Vi tok jakkene av oss
b Vi fulgte Petter heim
c Vi gjorde bilen klar
d Har du gjort rent?
Vi ser av eksemplene fra Åfarli (1985) og Fretheim (1974) at både komplette PPer, adverb og
adjektiver kan fungere som partikler. Når en full PP defineres som partikkel, kan den enten
indikere retningen for verbhandlingen eller avgrense stedet for verbhandlingen, jamfør
eksemplet i (2) a. Dersom partikkelen er et adverb, kan den som i (2) b enten vise til stedet
eller utgjøre resultatet for verbhandlingen, mens adjektivet i (2) c og d som partikkel, kan sies
å referere til et resultat av eller beskrive den handlingen som er utført. Samtidig har partiklene
i de tre første eksemplene over det til felles at de beskriver sluttpunktet for tilstandsendringen
som verbet beskriver. Se nå på eksempel (3) a hentet fra Fretheim (1974:123): | 15
(3) a Jeg slo-på lyset
Preposisjonen som fungerer som partikkel i Fretheims eksempel i (3) a (1974:123), har
derimot mistet noe av sitt opprinnelige, leksikalske innhold ved at den ikke sier noe om hvor
det ble slått i dette tilfellet. I stedet oppstår det en helt ny, separat betydning som utgjøres av
verbet sammen med partikkelen, slik at de i dette tilfellet sammen betyr ’å tenne’. I tillegg står
utfyllingen "lyset", som fungerer som direkte objekt, til verbet og ikke partikkelen. Dette siste
eksemplet samsvarer med eksemplene mine fordi partikkelen tilhører ordklassen
preposisjoner, og der den samtidig har mistet noe av sitt opprinnelige leksikalske innhold i
tillegg til at partikkelen samtidig endrer verbets egenskaper. For at et ord skal kunne defineres
som en verbalpartikkel innenfor rammene til denne oppgaven, antar jeg derfor at partikkelen
enten tilfører noe karakteristisk og særpreget til verbet, eller at den forandrer verbets
egenskaper. Åfarli (1985) og Fretheim (1974) viser riktignok at noen ord fra andre ordklasser
også kan fungere som partikler, men dette utgjør ikke videre noen viktig rolle for oppgaven
min.
I avgrensningen som følger skal vi først se på hvordan intonasjonen kan hjelpe til å avgrense
partikkelverb på grunnlag av at [V + Prt] sammen får "orduttale". Samtidig skal vi se at
Fretheims beskrivelse av tonelagsskifte (Fretheim 1974) også kan være relevant for
avgrensningen av partikkelverbene i denne oppgaven. Vi skal deretter se nærmere på
særskilte syntaktiske og semantiske egenskaper hos partikkelverbkonstruksjonen. Til slutt
skal vi gi en (foreløpig) definisjon på partikkelverb slik de skal forstås her. Jeg gjør
oppmerksom på at det jeg heretter skriver om uttale og endring av tonelag, gjelder for
østnorsk i et dialektområde innsnevret til Stor-Oslo.
2.1.1 Avgrensning og definisjon
Muligheten for å uttale verbet og partikkelen som ett ord kan vise at partikkelen sammen med
verbet fungerer som én enhet. Partikkelen kan være trykklett og klitisere til verbet i noen
sammenhenger. Når partikkelen klitiserer til verbet, fører dette til et toneskifte fra tonelag 1 til
tonelag 2 for partikkelverbet som en helhet. Åfarli (1997) beskriver fenomenet med at
preposisjonen som utgjør partikkelen er "en del av verbet i den forstand at verbet +
partikkelen når det gjelder uttale i de fleste norske dialektene kan ha og typisk har "orduttale"
med tonem 2" (Åfarli 1997:103). Christine Ven (1999) har gjort de samme observasjonene
vedrørende uttalen av partikkelverbet. Ven påpeker at "hvis vi uttaler verb + preposisjon | 16
sammen (der preposisjonen fungerer som en verbalpartikkel), synes de å ha orduttale. Dette
står i motsetning til setninger med verb + preposisjon der preposisjonen ikke fungerer som
partikkel" (1999:2). Vi kan se på noen av eksemplene fra (1), her gjentatt som (4), men der
verbet står i imperativ for best å kunne understreke tonelaget samt poenget mitt. Jeg endrer
derfor noe på partikkelverbsekvensen fra eksemplene mine. Samtidig illustrerer jeg orduttalen
med å sette bindestrek mellom verbet og partikkelen som vist i Fretheim (1974:114). Tonelag
2 indikeres med symbolet "²" foran partikkelverbet. Dersom verbkomponenten i eksemplene i
(4) a, b og c står uten den klitiske partikkelen i imperativ, har det derimot tonelag 1. Dette
vises i (5). Verbet "å troppe" kan imidlertid kun opptre sammen med en preposisjon i et
partikkelverb eller med en preposisjon som er kjerne i en PP med adverbialfunksjon3
.
Eksemplet fra (4) d utelates derfor i (5):
(4) a ² Send-over en e-post (M_no:28)
b ² Tørn-inn, nå! (M_no:197)
c ² Spis-opp folks ideer (VS_no:126)
d ² Tropp-opp om en halvtime (VS_no:52)
(5) a ¹ Send
b ¹ Tørn
c ¹ Lukk
Dersom man, med relevant dialektbakgrunn, uttaler partikkelverbsekvensene i (4) kan man
høre at partikkelen er trykksvak, og at verbet og partikkelen samtidig uttales som ett ord.
Partikkelverbet fungerer dermed fonologisk som én enhet der det har tonelag 2. Jeg vil derfor
konkludere med at eksemplene i (4) kan sies å ha "orduttale". Intonasjonen styrer dermed
også oppfatningen om at verbet + partikkelen danner en enhet slik at orduttalen og den
trykksvake partikkelen kan anses som et underbyggende indisium for at partikkelen sammen
med verbet fungerer som én enhet. I noen tilfeller har imidlertid østnorske dialekter trykksterk
partikkel. Dette ser vi særlig i kausativkonstruksjoner der partikkelen kan være etterstilt
verbutfyllingen og samtidig indikere en konkret retning. Se eksempel (6) på et partikkelverb
som er en kausativkonstruksjon. Eksemplene i (6) er hentet fra Åfarli (1985:75):
3
For referanse: http://ordnett.no/ordbok.html?search=TROPPE
26. Mai 2009. | 17
(6) a Jon sparka hunden ut
b Jon sparka-ut hunden
En mulig forklaring på at partikkelen i (6) a er trykksterk finner vi hos Åfarli (1997) som
antar at preposisjonen i dette tilfellet ikke fungerer som en verbalpartikkel. Fordi partikkelen
verken gir orduttale eller står inntil verbet, regner han den heller som kjernen P i en PP uten
utfylling og som er adjungert til V-bar (Åfarli 1997:104). Samtidig har partikkelen også
beholdt det leksikalske innholdet slik at beskrivelsen bryter med definisjonen av partikkelen
slik den skal forstås i denne oppgaven. Begrunnelsen for orduttalen slik jeg legger det frem
her, bygger imidlertid på østnorske dialekter. Flere detaljer om orduttale av verb + partikkel i
østnorsk finner vi hos Fretheim (1974).
Fretheim (1974) beskriver fenomenet med orduttale der han argumenterer for en definisjon av
partikler på bakgrunn av om de klitiserer til verbet, og samtidig medfører et tonelagsskifte,
spesielt i østnorsk, i en del tilfeller. For eksempel har presens av sterke verb (sover, biter) og
verbformer i imperativ (spis, løp) vanligvis tonelag 1 samtidig som de fleste flerstavelsesverb
har tonelag 2 i isolasjon (kaster, spiste, hugget). Tonelag 2 kan derfor antas normalt å være
begrenset til to- eller flerstavelsesord, mens enstavelsesord (gi, få) har tonelag 1. Når
enstavelsesverb samt de fleste verb i imperativ settes sammen med en partikkel, vil tonelaget
imidlertid endres til det karakteristiske tonelaget som høres for tonelag 2 (1974:113).
Fretheim og Halvorsen (1972, her gjengitt fra Fretheim 1974), konkluderer med at
tonelagsskiftet forekommer som en automatisk konsekvens av klitiseringsprosessen som
partikkelen er en del av (Fretheim 1974:113). Tonelagsskiftet virker på en streng av ord
bestående av et trykksterkt verb pluss klitiske former slik at strengen oppfattes som et
enkeltord (Fretheim 1974:114). Eksemplene i (7) er hentet fra Fretheim (1974:123):
(7) a Jeg ² slo-på lyset
b Han ² fant-på [at han skulle dra til Skottland] i forrige uke
c Han ² kom-på [at han skulle dra til Skottland] i forrige uke
Fretheim og Halvorsen har ytterligere kommet frem til at det ikke bare er ved klitisering av
partikler at tonelaget endres. I Fretheim (1974:114) antas prosessen med tonelagsskifte for
verb etterfulgt av et klitisert ord, til å være mye mer generell enn de (Fretheim og Halvorsen) | 18
først hadde antatt (1974:114). Fretheim påpeker at all klitisering av ikke-pronominaler fører
til tonelagsskifte for de aller fleste norske dialekter som han kjenner til (1974:114). Likevel er
ikke antagelsen om at tonelagsskifte kun skjer for klitiserte partikler helt tilfeldig, for bare
partikkelen alene fører til et obligatorisk skifte av tonelag4
(1974:114). I mange vestnorske
dialekter er partikkelen derimot alltid trykksterk, samtidig som det kan antas at det også
finnes variasjoner på uttalen av partikkelen innenfor én og samme dialekt. Jeg opprettholder
imidlertid antagelsene mine om at intonasjonen er et viktig kriterium og en indikator på at
verbet og partikkelen er én enhet. Samtidig er det ikke bare intonasjonen som kan underbygge
teorien min rundt dette. Partikkelverbene må derfor også avgrenses syntaktisk og semantisk.
I den syntaktiske avgrensningen av partikkelverb beskrives først forskjellen mellom
preposisjoner som komponent i et partikkelverb og som en kjerne i en valgfri
preposisjonsfrase. Deretter gjøres det rede for plasseringen av partikkelen i forhold til
verbutfyllingen. Ytterligere forsøkes det å avgrense partikkelverb i denne oppgaven i forhold
til preposisjonsobjekt (Faarlund et al. 1997:446). I den semantiske avgrensningen fokuseres
det i hovedsak på hvilken betydning partikkelen har for partikkelverbet som en helhet.
Deretter kommenteres partikkelverbenes aksjonsart, før det til slutt legges frem en (foreløpig)
definisjon av partikkelverbene slik de skal forstås i denne oppgaven.
Preposisjoner kan opptre sammen med verb og NPer i sekvensen V + P + NP der
preposisjonen har en annen funksjon enn partikkel. Når preposisjonen er kjerne i en
preposisjonsfrase tar den en NP som utfylling. Syntaktisk fungerer da preposisjonsfrasen som
adverbial i setningen, noe som vises i setningene i (8) a og b, mens i eksemplene c og d er
preposisjonen en partikkel:
(8) a Jeg henger bildet på veggen
b Jeg løper på veien
c Jeg skrur-på varmen
4
Den prosodiske regelen for endring fra tonelag 1 til tonelag 2 er valgfri for eksempel ved klitisering av adverb
(Fretheim 1974:114). Dette valgfrie tonelagsskifte forekommer i tilfeller der verbformen enten er monosyllabisk
eller disyllabisk og bestandig uttales med tonelag 1 utenom i de tilfellene hvor et ord i klitisk form er etterstilt
verbet (Fretheim 1974:114). I min dialekt som er østnorsk, forekommer det samme fenomenet med tonelag 2
både for klitiserte adverb og pronomener. Det samme gjelder for de fleste (øst) norske dialekter som jeg kjenner
til, selv om jeg antar at det likevel vil være store regionale og dialektale variasjoner. | 19
d Jeg deler-ut gevinsten
Når en PP fungerer som adverbial kan preposisjonsfrasen som en helhet tematiseres uten at
setningens grammatikalitet endres. Vi kan finne ut om Pene sammen med NPene i (8) virkelig
fungerer som et ledd ved å gjennomføre tematiseringstesten (Åfarli 1997:102)5
:
(9) a På veggen henger jeg bildet
b På veien løper jeg
c *På varmen skrur jeg
d *Ut gevinsten deler jeg
For setningene (9) a og b gir tematiseringen av preposisjonsfrasen et grammatisk resultat. P +
NP (på veggen og på veien) utgjør et ledd i disse setningene og fungerer som adverbial. Men
tematiseringen av (9) c og d fører til ugrammatiske setninger. P + NP (på varmen og ut
gevinsten) kan ikke fungere som et ledd sammen i setningene og utgjør derfor heller ikke
egne PPer. Jeg definerer derfor verbet sammen med preposisjonen i (9) c og d som
partikkelverb. I partikkelverbet kan det derfor sies å være en nær relasjon mellom verbet og
partikkelen, men der NPen samtidig står som utfylling til verbet og ikke til partikkelen.
Samtidig vil rekkefølgen i en PP også normalt alltid være [P + NP]. Men når preposisjonen
fungerer som verbalpartikkel, kan NPen i gitte tilfeller plasseres foran partikkelen. Vi vil da få
rekkefølgen [V + NP + Prt]. Dersom NP-utfyllingen i en PP plasseres foran kjernen, vil det
resultere i ugrammatiske setninger. Muligheten for vekslingen av plassering mellom
partikkelen og utfyllingen sammenlignet med en PP, illustreres i (10):
(10) a Jeg løper på veien
b *Jeg løper veien på
c Jeg skrur-på lokket
d Jeg skrur det på
e ?Jeg skrur lokket på
I eksempel (10) a fungerer preposisjonen som kjerne i en PP og leddstillingen er P + NP.
Dersom objektet imidlertid plasseres foran preposisjonen som i (10) b, resulterer det i en
5
For lignende eksempler og tematiseringstest se Christine Vens hovedfagsoppgave "En syntaktisk analyse av
verbpartikler i norsk" (1999:5) eller boken Syntaks (Åfarli 1997:102). | 20
ugrammatisk setning. Eksemplene (10) c og d med partikkelverbet "å skru på" indikerer at
partikkelen har valgfri plassering enten foran eller etter objektet, og at begge plasseringene gir
grammatiske konstruksjoner. Samtidig utgjøres objektet i eksempel (10) d av et pronomen
som peker tilbake til "lokket" i eksemplet før. Ser vi på det siste eksemplet i (10) e, kan det
diskuteres om denne setningen er akseptabel fordi partikkelen blir trykksterk og indikerer
hvor lokket blir skrudd på mer enn det danner en enhet med verbet og får en særegen
betydning. Plasseringen av partikkelen i partikkelverb antas derfor likevel ikke å være valgfri,
men vil blant annet avhenge av objektets form. Dette kommer vi tilbake til i grupperingen av
partikkelverbene.
Faarlund et al. (1997) beskriver tilfeller av preposisjoner som står uten egentlig leksikalsk
innhold, men som alltid tar en NP som utfylling (Faarlund et al. 1997:46). Denne
preposisjonen som alltid tar en NP-utfylling, er en valensbunden PP der preposisjonen er
selektert av verbet, og som kalles "preposisjonsobjekt" i norsk (Faarlund et al. 1997:446). Vi
ser først på noen eksempler på preposisjonsobjekt i (11) som er hentet fra Faarlund et al.
(1997:446). Preposisjonsobjektet står med uthevet skrift:
(11) a Dei måtte leite etter henne
b Vi stoler ikke på deg
c Dei snakka om ferien heile tida
Preposisjonsobjektene kan for det første skilles fra partikkelverb på bakgrunn av tonelaget
fordi preposisjonsobjektet får tonelag 1 når verbet står i imperativ (¹let-etter, ¹stol-på), mens
partikkelverbet som kjent får tonelag 2. For det andre tar preposisjonsobjektet alltid en
nominal utfylling, noe partiklene aldri gjør. Ytterligere har leddene i preposisjonsobjektet fast
rekkefølge slik at leddstillingen alltid vil være [V + P + NP]. For preposisjonsobjektet er
derfor plasseringen av objektet etter preposisjonen med rekkefølgen *[V + NP +P] ikke
mulig. Dette står i motsetning til partikkelverbet hvor partikkelen i noen tilfeller kan være
plassert etter NP-utfyllingen, men der det samtidig antas restriksjoner på rekkefølgen [V + NP
+ Prt] som tilsier at NPen bare kan utgjøres av et pronomen. Semantisk er det imidlertid en
likhet mellom preposisjonen i preposisjonsobjektet og partikkelen fordi de begge er semantisk
knyttet til verbet. På den andre siden danner ikke preposisjonen i preposisjonsobjektet en
enhet med verbet der betydningen blir idiomatisk i motsetning til partikkelverbene som
beskrives i denne avhandlingen. | 21
Partikkelverbene i denne oppgaven kan karakteriseres som idiomatiske uttrykk. Dette skulle
derfor tilsi at når partikkelverbene er idiomatiske, kan de ha særegne semantiske egenskaper
slik at det også vil være nødvendig å avgrense partikkelverbene semantisk. Betydningen til
partikkelverbene i denne oppgaven skiller seg samtidig mest karakteristisk fra
kausativkonstruksjonene som vi husker fra innledningen i dette kapitlet, og som i mange
tilfeller blir beskrevet som resultative. Hovedfokuset i den semantiske avgrensningen vil
derfor være å beskrive de semantiske forskjellene mellom kausativkonstruksjoner på den ene
siden og de idiomatiske partikkelverbene som utgjør studieobjektet for denne oppgaven, på
den andre.
Partikkelen utgjør en viktig komponent for den semantiske tolkningen av partikkelverbet. I
noen tilfeller kan vi si at partikkelen fremhever et aspekt ved verbets betydning, mens i andre
tilfeller fører partikkelen til en betydningsendring for verbet:
(12) a … eller også ville to av lemmene ha visnet bort (M_no:91)
b Mannen dukket opp i døren så plutselig at Mai-Britt kvakk til (DUB_no:192)
c Reidar kjøpte opp ting som var pantsatt og ikke hentet,... (MIV_no:112)
d …, tar på rein, hvit skjorte (USH_no:96)
Betydningen til partikkelverbene i eksemplene i (12) er forskjellig fra betydningen som
verbkomponenten har når den opptrer alene. La oss se på eksempel a i detalj. Både
partikkelverbet "å visne bort" og verbkomponenten "å visne" i a har betydningen ’noe begynte
å dø eller langsomt miste sin kraft’. Men når noe "visner bort" antar jeg at det som visner til
slutt blir "fullstendig borte" i motsetning til når verbkomponenten brukes alene hvor
interpretasjonen mer indikerer at ’noe gradvis dør eller forfaller’ uten at døden eller forfallet

nødvendigvis blir det endelige sluttresultatet. Partikkelverbet uttrykker derimot at når noe


"visner bort" eksisterer det ikke lenger, det opphører og forsvinner. Derav er det heller ikke
bare betydningen som endres når partikkelen står til verbet. Partikkelverbet uttrykker i tillegg
også at verbhandlingen "å visne bort" er avsluttet i tid i motsetning til verbkomponenten alene
som uttrykker en durativ, fortsatt pågående handling. Aksjonsarten til partikkelverbet er
dermed også forskjellig fra den aksjonsarten som verbkomponenten har alene. Legg merke til
at den samme endringen i både betydning og aksjonsart også gjelder for de andre tilfellene i
(12). Jeg nøyer meg her med å påpeke de interessante dataene som foreligger, men gjør | 22
oppmerksom på at skal vi komme tilbake til endringen i både betydning og aksjonsart som
partikkelen tilfører verbet, i analysene av de norske partikkelverbene i kapittel 4. Der skal
også idiomatisitet og aksjonsart beskrives mer i detalj.
På bakgrunn av det intonasjonsmønsteret som er beskrevet for partikkelverbet samt den
syntaktiske og semantiske avgrensningen som er foretatt, kan det likevel gis en (foreløpig)
definisjon på partikkelverb slik de skal forstås i denne oppgaven:
(13) Dersom V + P har orduttale, P + NP i en V + P + NP-sekvens ikke kan tematiseres,
og/eller betydningen og aksjonsarten til V endres som følge av V + P, betydningen er
idiomatisk og P står uten leksikalsk innhold og ikke tar en nominal utfylling, regnes P
som en partikkel, forkortet Prt, der V + Prt = Partikkelverb
2.1.2 Gruppering
I det foregående kapitlet ble de idiomatiske partikkelverbene avgrenset fonologisk, syntaktisk
og semantisk. I lingvistikken er det blitt fremlagt ulike analyser av partikkelverb der de fleste
(som jeg har studert) imidlertid fokuserer på kausativkonstruksjonene (Svenonius 1996,
Ramchand og Svenonius 2002, Toivonen 2003). Samtidig er det ikke gitt at analysene som er
foreslått for kausativkonstruksjonene verken kan overføres eller anvendes på de idiomatiske
uttrykkene. Dertil kan det være hensiktsmessig å gruppere partikkelverbene i to hovedgrupper
for å redegjøre for hva som semantisk og syntaktisk skiller dem for siden å kunne utføre mer
inngående og konkrete analyser av de to gruppene. Grupperingen som foretas her er imidlertid
ikke utført etter absolutte kriterier, men viser mer en tendens til at partikkelverbene kan
inndeles etter ulike kriterier. Et kriterium for inndelingen i to grupper er betydningen til
partikkelverbet som varierer mellom de to gruppene. Et annet kriterium er at partikkelverbene
syntaktisk opererer forskjellig. I den syntaktiske inndelingen er tematisering, modifisering og
koordinasjon sentrale begreper.
I en tidligere gruppering av partikkelverb som er utført (Ven 1999:3), ble det hevdet at
grupperingen kan gjøres alene på grunnlag av partikkelens mulige plasseringer. Dette antar
jeg blir et for snevert og enkelt kriterium fordi vi har sett at rekkefølgen på leddene i noen
tilfeller er lik for begge partikkelverbkonstruksjonene samtidig som både de semantiske og
syntaktiske forskjellene må tas med i betraktningen. Partikkelens mulige plasseringer i
partikkelverbkonstruksjonen er likevel interessant så før vi går videre til de semantiske og
syntaktiske kriteriene for grupperingen, skal vi se litt nærmere på plassering av partikkelen. | 23
Ven (1999) skriver at partikkelverbkonstruksjoner i norsk som en hovedregel kan deles inn i
to hovedgrupper; gruppe I og gruppe II (Ven 1999:3) der grupperingen gjøres på grunnlag av
om partikkelen kan etterstilles utfyllingen til verbet eller ikke. Vi ser da på muligheten for de
to ordstillingene V + Prt + NP eller V + NP + Prt med ikke-pronominal NP. Som hovedregel
er begge leddstillingene mulige for gruppe I, men ikke for gruppe II. I Ven (1999) består
gruppe I av kausative konstruksjoner, mens idiomatiske uttrykk utgjør gruppe II. Vi beholder
denne grupperingen slik at gruppe I er kausative konstruksjoner, mens gruppe II er
idiomatiske uttrykk. Ven (1999) gjør imidlertid et markant skille mellom de to gruppene med
hensyn til partikkelens plassering der Ven hevder at forskjellene mellom gruppe I og gruppe
II med hensyn til plasseringen av partikkelen, er konstant (Ven 1999:3-4). Derav skulle vi
anta at rekkefølgen [V + NP + Prt] er mulig for gruppe I, men at rekkefølgen ikke kan være
*[V + NP + Prt] for gruppe II. Dette skulle videre tilsi at plassering av partikkelen etter
objektet ikke er mulig for partikkelverb med idiomatiske uttrykk.
Bildet viser seg likevel ikke å være fullt så entydig som dette for i noen tilfeller kan
partikkelen stå i postobjektsposisjon også i gruppe II. La oss først se på noen eksempler på
gruppe I i (14) og gruppe II i (15). Eksemplene for gruppe I har jeg hentet fra Åfarli (1985),
mens eksemplene for gruppe II har jeg tatt fra mitt eget datamateriale. Jeg har imidlertid
modifisert eksemplene i begge gruppene noe:
(14) a Jon sparka ut hunden (1985:75)
b Jon sparka hunden ut (1985:75)
c Vi sette på hatten (1985:79)
d Vi sette hatten på (1985:79)
(15) a Jeg sendte over en e-post (M_no:28)
b *Jeg sendte en e-post over
c Jeg kastet opp frokosten, kveldsmaten... (VS_no:192)
d *Jeg kastet frokosten, kveldsmaten... opp
For eksemplene som tilhører gruppe I, resulterer flyttingen av partikkelen til
postobjektsposisjon i grammatiske setninger. For eksemplene i gruppe II gir etterstilling av
partikkelen derimot ugrammatiske setninger dersom betydningen av partikkelverbet som en | 24
helhet skal opprettholdes. Når preposisjonene som utgjør partiklene i eksemplene i (15)
plasseres etter objektet, antas det at setningen ikke lenger er akseptabel. Men se nå på
eksemplene i (16):
(16) a Jeg sendte den over
b Jeg kastet det opp
I disse to tilfellene opprettholdes imidlertid både grammatikaliteten til verbet og verbet er et
partikkelverb i setningene selv om partikkelen står i postobjektsposisjon. Man kan
selvfølgelig legge trykket på partikkelen, men det ville synes lite hensiktsmessig i disse
tilfellene fordi setningenes betydning da ville bli endret. Eksemplene viser imidlertid at Vens
gruppering verken er så entydig eller konstant som hun beskriver den, og at i noen tilfeller
kan partikkelen også i gruppe II være etterstilt objektet i setningen. En mulig forklaring på at
eksemplene i (16) er grammatiske, er at også de refererende pronomenene klitiserer med
verbet slik at V + NP + Prt får orduttale med tonelag 2 samtidig som partikkelen fortsatt er
trykksvak i disse tilfellene. Samtidig antar jeg at rekkefølgen må være [V + Prt + NP] når
objektet utgjøres av en full NP slik at en endret rekkefølge vil være mulig kun med
restriksjoner som tilsier at objektet må utgjøres av et pronomen. Ven har derfor rett i at det er
en forskjell mellom gruppe I og gruppe II med hensyn til mulige plasseringer av partikkelen,
men påstanden hennes om at rekkefølgen [V + NP + Prt] aldri vil være mulig for gruppe II,
medfører ikke riktighet.
De idiomatiske partikkelverbene i gruppe II har i tillegg til partikkelverb med transitiv
verbkomponent som eksemplene i (15) indikerer, også partikkelverb som har intransitiv
verbkomponent:
(17) a Da er det mange som bare stikker av (M_no:16)
b Bomull. Ser i alle fall slik ut (MIV_no:78)
c Mannen dukket opp i døren så plutselig at Mai-Britt kvakk til (DUB_no:192)
d …, og så var dette replikken som hang igjen (USH_no:104)
Partikkelverbene med intransitiv verbkomponent i (17) er også idiomatiske, men for disse
tilfellene vil ikke diskusjonen rundt postobjektsplassering være relevant fordi
verbkomponenten naturligvis ikke tar objekt. Rekkefølgen vil i de fleste tilfellene også være | 25
[V + Prt], selv om andre ledd i setningen kan påvirke denne som vist i (17) b. Samtidig kan
ordstillingskriteriet også benyttes på de intransitive partikkelverbene ved at NPen som utgjør
subjekt i den aktive setningen, ikke kan plasseres mellom verbet og partikkelen i
presenteringssetninger:
(18) a En hund stakk av
b Det stakk av en hund
c ??Det stakk en hund av
Når de intransitive partikkelverbene brukes i presenteringssetninger, må rekkefølgen på
partikkelverbkomponentene være [V + Prt] som vist i b. Samtidig antas det at betydningen til
partikkelverbet er et viktig kriterium for grupperingen fordi de intransitive partikkelverbene
også er idiomatiske uttrykk.
Partiklene i kausativkonstruksjonene i gruppe I antas å ha en konkret betydning som mer
indikerer en retning for verbhandlingen enn det partiklene i gruppe II gjør. Dertil kan vi tenke
oss at partiklene i gruppe I ligger nærere den opprinnelige og konkrete betydningen til
preposisjonene de er derivert fra. Dette kan underbygges ytterligere av at partikkelen i gruppe
I dertil ser ut til å ha beholdt sin opprinnelige leksikalske betydning. Partikkelen i gruppe II er
derimot mer abstrakt og kan ikke sies å være retningsstyrende, og den har samtidig derfor
mistet sin opprinnelige leksikalske betydning. Ytterligere blir betydningen av
kausativkonstruksjonene ofte antatt å være "resultativ" fordi termen kan sies å beskrive et
utfall av verbhandlingen som følgelig er resultativ (for ytterligere diskusjon, se Svenonius
1996). Dette står i motsetning til de idiomatiske uttrykkene som har en særegen og spesifikk
betydning, men der verbhandlingen i de fleste tilfellene mer kan sies å indikere en avsluttet
handling heller enn at handlingen er resultativ. I tillegg til at betydningen til partikkelverbene
i gruppe I og II er forskjellig, finnes det ytterligere også syntaktiske variasjoner mellom de to
gruppene.
Partiklene i gruppe I kan for det første tematiseres i motsetning til eksemplene i gruppe II.
Når partikkelen tematiseres, blir den flyttet fremst i setningen til "temaplass". Det
fremflyttede leddet blir dermed "tema" i setningen (Åfarli og Eide 2003:365):
(19) a Vi kastet ut hunden | 26
Ut kastet vi hunden
b Vi sendte over en e-post
*Over sendte vi en e-post
Som eksemplene viser, er tematisering uproblematisk for kausativkonstruksjonen i a, mens
for det idiomatiske partikkelverbet i b kan ikke partikkelen bli "tema" i setningen. Samtidig
kan partikkelverbet både i gruppe I og II opptre i presenteringssetninger når rekkefølgen er [V
+ Prt + NP]. Når partikkelen er etterstilt objektet, kan det imidlertid diskuteres om setningene
er akseptable:
(20) a Det kastes ut en hund
b ?Det kastes en hund ut
c Det sendes over en e-post
d *Det sendes en e-post over
Både kausativkonstruksjonene og de idiomatiske partikkelverbene kan opptre i
presenteringssetninger når rekkefølgen på leddene er [V + Prt + NP]. Dersom rekkefølgen
endres til [V + NP + Prt], kan det diskuteres om kausativkonstruksjonen er akseptable, mens
det idiomatiske partikkelverbet blir ugrammatisk. Eksemplet fra gruppe I i (20) b antas
imidlertid å kunne være akseptabelt dersom partikkelen får en PP etterstilt seg som for
eksempel "av huset". Samtidig viser eksempel (20) d fra gruppe II at når rekkefølgen på
leddene er [V + NP + Prt], blir konstruksjonen ugrammatisk i presenteringssetningen.
Partikkelen i begge gruppene kan imidlertid modifiseres selv om det her vil være noen
restriksjoner på hvilken rekkefølge på leddene som kan benyttes. Modifisering synes bare å
være mulig når rekkefølgen på leddene er [V + NP + Prt] for begge gruppene. Samtidig vil
man kunne diskutere om eksemplene er akseptable i alle tilfeller når rekkefølgen på leddene
er som beskrevet over fordi det kan tyde på at setningene er mer akseptable når NPen står i
bestemt form:
(21) a Jon kaster hunden rett ut
??Jon kaster rett ut hunden
?Jon kaster en hund rett ut
*Jon kaster rett ut en hund | 27
b Jeg sender e-posten rett over
??Jeg sender rett over e-posten
??Jeg sender en e-post rett over
*Jeg sender rett over en e-post
Når rekkefølgen på leddene er [V + NP + Prt] og objektet står i bestemt form, kan partikkelen
både i gruppe I og gruppe II modifiseres. Samtidig viser eksemplene i (21) at dersom
rekkefølgen endres slik at partikkelen står foran objektet i bestemt form, synes setningene å
være lite akseptable i begge gruppene. Når objektet derimot står i ubestemt form og
rekkefølgen på leddene er [V + NP + Prt], kan det synes som at modifisering av partikkelen i
kausativkonstruksjonen er mer akseptabel enn for det idiomatiske partikkelverbet, men at det i
dette tilfellet ville være naturlig å anta at kausativkonstruksjonen har en PP etterstilt seg slik
at setningen ville bli "Jon kaster en hund rett ut av huset". En PP etterstilt partikkelen for det
idiomatiske partikkelverbet ville derimot ikke føre til at setningen ville bli mer akseptabel
*Jeg sender en e-post rett over på internett. Ytterligere viser eksemplene at når rekkefølgen på
leddene er [V + Prt + NP] og objektet står i ubestemt form, blir setningene ugrammatiske for
begge gruppene.
Partikkelen i gruppe I kan imidlertid også bryte ut av setningen, noe som ikke er en mulighet
for eksemplene i gruppe II:
(22) a Det var ut at Jon kastet hunden
b *Det var over at jeg sendte en e-post
Fordi partikkelen fra gruppe I kan bryte ut av setningen som vist i (22) der den tydelig
indikerer retningen for verbhandlingen, underbygger dette påstanden min om at partiklene i
kausativkonstruksjonene indikerer en konkret retning og at preposisjonens opprinnelige
leksikalske betydning, er bevart, men at dette ikke er tilfellet for det idiomatiske
partikkelverbet, slik (22) b viser.
Det kan imidlertid også diskuteres om begge gruppene kan ha koordinering av flere partikler i
en setning. Samtidig er rekkefølgen på leddene i partikkelverbkonstruksjonen igjen relevant
for om setningen blir akseptabel eller ikke. Når rekkefølgen på leddene er [V + NP + Prt], er
koordineringen uproblematisk for kausativkonstruksjonene og i noen tilfeller for de | 28
idiomatiske uttrykkene. Når partikkelen står foran objektet, må det imidlertid diskuteres om
resultatet er akseptabelt. Samtidig finnes det ikke så mange sideordnede partikler i gruppe II,
men et eksempel hvor koordineringen må antas å være mulig, er i tilfeller der man skrur av/på
noe:
(23) a Jon kastet hunden ut og inn
b ??Jon kastet ut og inn hunden
c Jeg skrur lyset av og på
d ??Jeg skrur av og på lyset
Eksemplene i (23) viser at når rekkefølgen på leddene er [V + NP + Prt] kan partiklene
koordineres i begge gruppene, men at setningene er mindre akseptable når partiklene plasseres
foran objektet. Samtidig antar jeg at koordinering av partikkelen er mulig for de idiomatiske
partikkelverbene bare i de tilfellene der to partikler kan sies å ha motsatt funksjon av
hverandre. Dersom man kan "skru på lyset " må man også anta at man kan "skru av lyset
igjen". For mange av de idiomatiske partikkelverbene finnes det derimot ikke partikkelverb
hvor partikkelen kan indikere en motsatt funksjon slik som i (23), jamfør for eksempel "å
sende over – *å sende under. Koordinering kan derfor antas å være mer problematisk for de
idiomatiske partikkelverbene enn for kausativkonstruksjonene selv om det kanskje også vil
finnes variasjoner innenfor partikkelverbene i gruppe I når det gjelder koordinering av
partiklene.
Partiklene kan i mange tilfeller danne sammensetninger med verbet, men dette synes
imidlertid bare å være mulig for tilfellene som hører til gruppe II. Eksempler på sammensatte
former av partikkelverb vises i (24) der den enkle partikkelverbformen står i parentes:
(24) a ?Hunden er utkastet (kaste ut)
b Brevet er oversendt (sende over)
Samtidig finnes det noen verb i norsk som bare kan stå i sammensetninger (ansette,
overbevise), mens andre bare kan stå i en verbfrase (koke over, blusse opp) (Faarlund et al.
1997:83-84). Ytterligere finnes det også verb som både kan stå i en sammensetning og i en
verbfrase. For noen av disse verbene vil betydningen være omtrent den samme (bortfalle –
falle bort), mens i andre tilfeller har sammensetningen og verbfrasen ulike betydninger, der | 29
verbfrasen i disse tilfellene har en mer konkret betydning der preposisjonen betegner et sted,
mens den sammensatte formen er mer abstrakt i betydningen (slå av – avslå) (Faarlund et al.
1997:84). Når verbet er en del av tempusformen perfektum partisipp, ser man at partisippet
oftere er sammensatt enn infinitiven og de finitte verbformene (oppgjort – gjøre opp, påkledd
– kledde på) (Faarlund et al. 1997:85). I tillegg er det bare sammensetningspartisippet som
kan brukes attributivt som adledd (en oppgjort sak) og som predikativ etter verbene "å
være/bli" (hun var ikke påkledd) (Faarlund et al. 1997:86).
Dersom antagelsen over om at det kun er partikkelverbene i gruppe II som kan stå i
sammensatte former, vil det også være bare disse som kan fungere som attributive adledd og
predikativer. Samtidig beskrives det overfor tilfeller av verb som bare kan finnes i verbfraser
der eksemplene, fra Faarlund et al. (1997:83-84)), er idiomatiske partikkelverb. Det vil derfor
ikke være sånn at alle de idiomatiske partikkelverbene kan finnes i sammensatt form og
dermed kan heller ikke alle kunne fungere som predikativ. Dette vises ved at det idiomatiske
partikkelverbet i noen tilfeller blir ugrammatiske i sammensatt form, jamfør (25) a. Andre
ganger har den sammensatte formen imidlertid en annen betydning enn partikkelverbet
opprinnelig hadde, som vist i (25) b:
(25) a Maten kokte over
* Maten var overkokt
b Eirik rettet opp feilen
’Eirik reparerte feilen’
Feilen ble opprettet av Eirik
’Feilen ble startet av Eirik’
På grunnlag av de forskjellene vi har sett mellom kausativkonstruksjoner på den ene siden og
idiomatiske partikkelverb på den andre siden, konkluderer jeg med at det kan være
hensiktsmessig å dele partikkelverbene inn i to hovedgrupper I og II. Vi har for det første sett
at når det gjelder plassering av partikkelen, er denne i større grad valgfri for
kausativkonstruksjonen hvor både rekkefølgen [V + Prt + NP] og [V + NP + Prt] gir et
akseptabelt resultat. For de idiomatiske partikkelverbene er det i hovedsak den første
rekkefølgen som gjelder, men at partikkelen samtidig i noen tilfeller kan plasseres etter
objektet når dette utgjøres av et pronomen. Samtidig er det en forskjell i betydningen mellom
gruppene fordi verbhandlingen i kausativkonstruksjonen blir resultativt, mens betydningen for | 30
de idiomatiske partikkelverbene heller kan karakteriseres som særpreget og karakteristisk der
partikkelverbet i tillegg oftere viser til en avsluttet handling. Ytterligere finnes det syntaktiske
variasjoner mellom kausativkonstruksjonene og de idiomatiske partikkelverbene, der bare de
kausative partikkelverbene kan tematiseres og bryte ut av setningen.
Samtidig så vi at det også til dels finnes noen syntaktiske likheter mellom gruppene ved at
begge kan stå i presenteringssetninger, partikkelen kan til en viss grad modifiseres og
koordinasjon på partikler er mulig i noen tilfeller. Likevel så vi at det finnes restriksjoner på
partikkelens plassering og bestemthet på objektet for at de syntaktiske variasjonene skal
kunne inntreffe. Til slutt har vi også sett at når det gjelder sammensatt form, antas dette bare å
kunne gjelde for de idiomatiske partikkelverbene, men at det også her ligger visse
restriksjoner på hva som er mulig.
I de videre analysene av partikkelverbene (kapittel 4) og i den kontrastive analysen mellom
norsk og spansk (kapittel 5), vil det bare være partikkelverb fra gruppe II som blir beskrevet. I
fortsettelsen av dette kapitlet fremlegges det først indirekte evidens for at påstanden om at
spansk ikke har partikkelverb, medfører riktighet. Deretter begrunnes det hvorfor det er
interessant å se på oversettelse til spansk av partikkelverb som tilhører gruppe II. Til slutt
presenteres det teoretiske rammeverket for denne oppgaven.
2.1.3 Partikkelverb i spansk
Det synes utfordrende å skulle etablere evidens for at noe ikke finnes i et språk, men jeg vil
samtidig hevde at spansk ikke har partikkelverb. La oss først imidlertid se på indirekte
evidens for at partikkelverb ikke finnes i spansk og som ytterligere kan underbygge påstanden
min. Begrunnelsen baserer seg på oppslag av ordene "partikkel" og "partikkelverb" i spanske
grammatikker og oppslagsverk.
Både ordene partícula ’partikkel’ og verbo ’verb’ ble søkt på hos RAE6
, det spanske
språkakademiet. Akademiet definerer Partícula: Gram ‘partikkel: gramm’ som et grammatisk
ord og skriver at dette er en parte invariable de la oración, que sirve para expresar las
relaciones que se establecen entre frases o vocablos7
‘ikke-variabel del av setningen som
6
Referanse: www.rae.es. Se for øvrig litteraturlisten under internettreferanser for en mer detaljert beskrivelse av
RAEs formål.
7
se: http://buscon.rae.es/draeI/SrvltConsulta?TIPO_BUS=3&LEMA=partícula. Onsdag 27. mai 2009. | 31
uttrykker de relasjonene som etableres mellom fraser og ord’. Akademiet nevner imidlertid
ikke "partikkel" i relasjon til verb. Ved å søke på ordet verbo ’verb’, ble de ulike verbtypene
som finnes i spansk listet opp. På RAE sine sider finnes det ingen referanser til partikkelverb,
og heller ikke spanske grammatikker som jeg har konferert, har noen referanse til
partikkelverb. Verken Corina González Araña og Carmen Herrero Aísa (1997), Leonardo
Gómez Torrego (2002) eller John Butt og Carmen Benjamin (2004) beskriver partikkelverb i
sine spanske grammatikker. María Luz Gutiérrez Araus omtaler imidlertid tilfeller av verbos
con preposición ’verb med preposisjon’ i sin spanske grammatikk for andrespråksopplæring
(2004:149-154). Disse verbene synes imidlertid strukturelt å være tilnærmet verb som tar
preposisjonsobjekt i norsk, og blir for øvrig beskrevet mer detaljert i kapittel 5. Men heller
ikke Gutiérrez Araus har noen referanse til partikler eller partikkelverb. Like fullt må en
spansk oversetter som oversetter tekster fra norsk til spansk, ta stilling til de norske
partikkelverbene som finnes i den norske teksten. Dertil kan man tenke seg at en enkel måte å
oversette partikkelverbene på, ville være å oversette verbkomponenten med et verb og
partikkelen med en preposisjon. Med denne typen oversettelse ville imidlertid ikke den
spanske oversettelsen være semantisk ekvivalent med den norske setningen og på det
grunnlaget være utelukket. På den andre siden vil man kunne tenke seg at kausative og
idiomatiske partikkelverbkonstruksjoner blir oversatt forskjellig i spansk.
I en kausativkonstruksjon har vi sett at partikkelen i mange tilfeller uttrykker en konkret
retning for verbhandlingen. I noen av disse tilfellene vil spansk derfor kunne oversette denne
typen partikkelverb med en V + PP-konstruksjon som også ligger nært opptil den norske
konstruksjonen for denne typen partikkelverb. La oss se på et eksempel, legg merke til at
dette eksemplet har jeg produsert selv:
(26) a Jon kaster hunden ut av huset
Juan tira el perro
Juan kaster -3.pers.sg. best.art.sg.mask. hund –sg.mask.
fuera de la casa
ut av best.art.sg.fem. hus –sg.fem.
’Juan kaster hunden ut av huset’
Eksemplet viser at i en oversettelse av en kausativkonstruksjon, kan den spanske
oversettelsens struktur være identisk med den norske samtidig som oversettelsen | 32
uproblematisk gjengir den norske setningens betydning. Samtidig antar jeg at oversettelsen av
de kausative partikkelverbene til spansk ikke er entydige. Det er med andre ord ikke sånn at
spansk alltid vil oversette kausativkonstruksjoner med et verb etterfulgt av en
preposisjonsfrase. Dette antar jeg at vil være relatert til kausativkonstruksjonens semantikk i
hvert enkelt tilfelle og konteksten som konstruksjonen opptrer i. Hvilke muligheter
kausativkonstruksjonene fra gruppe I har for å bli oversatt til spansk, er imidlertid heller ikke
tema for denne oppgaven.
Det finnes imidlertid ikke verb i spansk som formelt kan sammenlignes med de norske
partikkelverbene i gruppe II slik de defineres i kapittel 2.1.1. Oversettelsen av denne gruppen
partikkelverb antas derfor å kunne være mer problematisk for en spansk oversetter enn det de
kausative konstruksjonene er. Dette vil videre kunne være nært relatert til partikkelverbets
idiomatiske betydning og at verbet sammen med partikkelen synes å fungere som én enhet. På
dette grunnlaget velger jeg derfor kun å se på oversettelse til spansk av partikkelverb
tilhørende gruppe II, samtidig som det derfor også er nødvendig med en dyperegående
analyse av de norske partikkelverbene. De norske partikkelverbene blir derfor analysert i
kapittel 4, mens den kontrastive analysen mellom norsk og spansk utføres i kapittel 5.
Samtidig vil kapittel 5 også presentere oversettelsesteori og se på hvordan ulike
oversettelsesmetoder kan gi seg utslag for den spanske oversettelsen av partikkelverbene.
Samtidig vil alle analyser og diskusjoner ligge forankret i målet for lingvistisk forskning slik
det skal forstås innenfor den generative grammatikken. Vi skal derfor først beskrive målet for
lingvistisk forskning mer i detalj før vi ser på hvordan minimalismen kan være relevant for
analysene som utføres i denne oppgaven.
2.1.4 Generativ grammatikk
2.1.4.1 Målet for lingvistisk forskning
Den generative grammatikken ønsker ikke bare å beskrive hvordan et språklig fenomen er,
men å gi en forklaring på hvorfor et språklig fenomen opptrer som det gjør (Platzack 1998:37
Radford 2004:6). Samtidig ønsker den generative grammatikken å beskrive og forklare det
automatiske systemet som språkbrukeren anvender for å relatere ordets eller setningens form
til innhold (Platzack 1998:37). Et av lingvistens mål for forskningen er derfor å gjøre rede for
hva en morsmålsbruker8
av ett gitt språk kan og vet om sitt eget språk. Språkbrukerne vet
8
Jeg velger å bruke betegnelsen "morsmålsbruker" for det engelske "native speaker”. | 33
intuitivt at det på ulike språklige nivåer finnes en mengde muligheter for å kombinere
språklige elementer til et vell av setninger og ord. Norske språkbrukere som har norsk som
morsmål, har automatisert det som er viktig og relevant for det norske språket. Det samme
gjelder for spanske morsmålsbrukere. Dette skal jeg forsøke å vise i den kontrastive analysen
mellom norsk og spansk der jeg beskriver hvordan spansk oversetter partikkelverb. Samtidig
kan det ytterligere i språkforskningen være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i ett bestemt
fenomen for å se om det kan motivere en valgt teori (Nordgård og Åfarli 1990:11). Forskning
innenfor minimalismen skal også videreutvikle og modifisere den minimalistiske modellen.
Samtidig skal analyser av språklige fenomener innenfor modellen føre til en dypere forståelse
av enkeltspråklige fenomener (Faarlund 2005:61). Jeg håper derfor at en minimalistisk
analyse av norske partikkelverbkonstruksjoner som tilhører gruppe II, kan underbygge og
forklare at verbet sammen med partikkelen fungerer som én enhet. Dette vil for det første
kunne komme til uttrykk ved enheten [V + Prt] blir satt inn i syntaksen som én enhet fra
leksikon, og at den semantiske tolkningen av partikkelverbet samtidig kan komme til uttrykk i
den syntaktiske strukturen
2.1.4.2 Minimalismen som program
Menneskets medfødte språkevne står sentralt i generativ grammatikk. Den medfødte evnen til
å lære språk underbygger eksistensen til Universal Grammar (heretter kalt UG). UG kan
betegnes som en spesifikasjon på hva som er mulig å lære, og på hva som er en mulig
grammatikk. UG kan derfor defineres som "ein grammatikk for grammatikkar" (Faarlund
2005:50). For å kunne gjøre rede for ulike språklige fenomener som igjen kan gi oss innsikt i
hvordan UG må være, er det innenfor den generative grammatikken utviklet forskjellige
teorier for språkanalyse. Det siste analyseverktøyet som er blitt presentert, er "minimalismen".
Minimalismen beskrives av Chomsky som "A Minimalist Program for Linguistic Theory"
(Chomsky 1995:167). Det blir sågar definert som et program og ikke som en teori.
Programmet bygger på tidligere generative teorier som "Government- and Binding" (GB) og
"Prinsipp- og Parameterteorien" (PP). Siden minimalismen er en videreutvikling av tidligere
generative teorier, er også mye av terminologien og strukturene for den syntaktiske analysen
beholdt.
Bakgrunnen for innføringen av minimalismen var et ønske om å gjøre syntaksen så liten og
enkel som mulig. Dette fordi en lingvistisk teori burde stille til rådighet en grammatikk som
bruker det minste teoretiske apparatet som er nødvendig. Med andre ord, grammatikken bør | 34
være så enkel som mulig (Radford 2004:9). Så lenge minimalismen bare er et program, kan
den også i større grad tillate at språklige fenomener analyseres med både videre og flere
retningsmuligheter enn de ville hatt innenfor en fast teori (Boeckx 2006:6). Dette kan åpne for
nye innfallsvinkler i analysene av partikkelverb. Samtidig vil minimalismen ikke bare kunne
få frem nye måter å analysere partikkelverbene på, men programmet kan også åpne opp for
nye måter å tolke allerede etablerte generative analyser av partikkelverb. Ytterligere kan
minimalismen kanskje føre til nye teorier rundt partikkelverbenes oppbygning, og dertil
forklaringer på eksistensen av partikkelverb i norsk, men ikke i spansk. Dette vil kanskje
særlig komme til uttrykk gjennom at minimalismen har en ny måte å tilnærme seg typologiske
studier på enn det som tradisjonelt har vært antatt innenfor generativ teori.
I PP-teorien er det i første rekke typologiske komparative studier av ulike språk som er blitt
utført, i motsetning til genetiske komparative studier (Åfarli og Eide 2003:360). Innenfor
tradisjonell generativ grammatikk som PP-teorien, blir valget UG gir mellom to alternativer i
et gitt språk, definert som en "parameter" (Faarlund 2005:54). Grammatiske forskjeller
mellom språk vil derfor kunne forklares ved at det er satt ulike verdier for forskjellige
parametre i språk (Faarlund 2005:54). Forskjeller mellom språk er således blitt forklart med at
et språk setter verdien + på en gitt parameter dersom fenomenet som parameteren uttrykker,
forekommer i språket. Settes derimot verdien til minus, betyr det at språket ikke har det
aktuelle fenomenet (for eksempel pro-drop) (Faarlund 2005:54-55). I minimalismen er
imidlertid parametre innskrenket til leksikalske egenskaper ved de leksikalske komponentene
(Boeckx 2006:81). Parametrisk variasjon er i minimalismen derfor redusert til hvilke
leksikalske egenskaper som språkenes ordtilfang har. Dette utgjør i dag også en viktig del av
den standardiserte minimalistiske teorien (Boeckx 2006:81). Man tenker seg derfor at
parametrisk variasjon ligger begrunnet i det leksikalske innholdet til leksikalske enheter i et
gitt språk (Son og Svenonius 2008:8). Samtidig antas det at parametrene igjen kan være delt
opp i mindre komponenter som har fått betegnelsen "mikroparametre". Son og Svenonius
påpeker at man i dag ser at ulike parametre som er blitt foreslått over de tre siste tiårene og
som har vært brukt som forklaring på språklig variasjon, vanskelig har latt seg dele opp i
todelte og tydelig avgrensede "har/har ikke”-kategorier (Son og Svenonius 2008:8). Under
nøyere undersøkelse har det derimot fremkommet at hver parameter har kunnet blitt delt opp i
flere mindre enheter (Son og Svenonius 2008:8). | 35
I minimalismen er imidlertid parametre innskrenket til leksikalske egenskaper ved de
leksikalske komponentene (Boeckx 2006:81). Parametrisk variasjon er i minimalismen derfor
redusert til hvilke leksikalske egenskaper som språkenes ordtilfang har. Dette utgjør i dag
også en viktig del av den standardiserte minimalistiske teorien (Boeckx 2006:81). Man tenker
seg derfor at parametrisk variasjon ligger begrunnet i det leksikalske innholdet til leksikalske
enheter i et gitt språk (Son og Svenonius 2008:8). Samtidig antas det at parametrene igjen kan
være delt opp i mindre komponenter som har fått betegnelsen "mikroparametre". Son og
Svenonius påpeker at man i dag ser at ulike parametre som er blitt foreslått over de tre siste
tiårene og som har vært brukt som forklaring på språklig variasjon, vanskelig har latt seg dele
opp i todelte og tydelig avgrensede "har/har ikke”-kategorier (Son og Svenonius 2008:8).
Under nøyere undersøkelse har det derimot fremkommet at hver parameter har kunnet blitt
delt opp i flere mindre enheter (Son og Svenonius 2008:8).
Et interessant mål for forskningen innenfor minimalismeprogrammet på bakgrunn av temaet i
denne oppgaven, vil være å kunne forklare hvorfor norsk har partikkelverb, men at synes å
være fraværende i det spanske språket. Rammene rundt denne oppgaven skaper dessverre
ikke rom for å komme frem til et endelig svar på denne lingvistiske variasjonen mellom norsk
og spansk språk. Variasjon i forekomsten av partikkelverb i mellom de to språkene må i stedet
være et prosjekt for fremtidig forskning. Samtidig håper jeg å kunne åpne en diskusjon om en
mikroparametrisk tilnærming som forklaring på forskjellen mellom norsk og spansk i denne
oppgaven, der diskusjonen kan oppmuntre til mer forskning på problemstillingen som senere
kan gi flere (og mer sikre) resultater. Diskusjonen rundt mikroparametre skal vi komme
tilbake til senere i oppgaven når både en mer dyptgående analyse av de norske
partikkelverbene og den kontrastive analysen mellom norsk og spansk, er beskrevet.
2.1.4.3 Syntaktiske strukturer
I generativ språkforskning er syntaksen en viktig komponent. For at syntaksen skal kunne
generere setninger, må den forholde seg til tre andre deler av språket; ord, uttale og
meningsinnhold (Faarlund 2005:62). Ordene finnes lagret i menneskets interne, mentale
leksikon. Det mentale leksikonet er bygget opp av organisert permanent ordkunnskap som
benyttes i ulike språklige prosesser. Mennesket lagrer derfor ordene i sitt mentale leksikon,
noe som fører oss over i hva det vil si "å kunne et ord". David Carroll skriver i Psychology of
Language at "when we know a word, we know its phonological, morphological, syntactic and
semantic attributes" (Carroll 2004:99). Ordet er dermed oppført med spesifisert uttale,
betydning og grammatiske egenskaper i leksikon. Det er også ordene i leksikon som hentes | 36
inn ved oppbygningen av syntaktiske strukturer. Det finnes ulike tilnærminger til oppbygning
av en syntaktisk struktur i de ulike generative teoriene, men fokuset i denne oppgaven vil
være på hvordan dette fremstilles i minimalismen. Vi ser derfor først på hvilke minimalistiske
operasjoner som er framtredende i oppbygningen av strukturer, for deretter å beskrive kort to
operasjoner som er relevante for partikkelverb i en syntaktisk struktur.
I minimalismen bygges syntaksen opp ved at ordene hentes inn fra leksikon og kombineres i
samsvar med allmenne syntaktiske prinsipper (Faarlund 2005:62). Et allment syntaktisk
prinsipp krever for eksempel at verbets objekt må stå på samme nivå som verbet i strukturen
(Platzack 1998:33). I en struktur med et transitivt verb, settes derfor verbets utfylling inn på
intern argumentplass (Faarlund 2005:62, Radford 2004:249). Deretter kombineres verbet og
objektet med et subjekt som settes inn på ekstern argumentplass. Ytterligere danner så
verbkjernen sammen med det interne og eksterne argumentet, en VP (Radford 2004:249). Når
den syntaktiske strukturen er ferdig bygget opp, blir strukturen tolket semantisk slik at
setningen får innhold. Det syntaktisk bestemte innholdet kalles "Logisk Form" (heretter
forkortet LF). Det er den syntaktiske strukturen som en helhet som ligger til grunn for LF
(Faarlund 2005:62-63). Videre tolkes strukturen fonetisk. Det lydlige uttrykket kalles
"Fonetisk Form" (heretter forkortet FF). Den syntaktiske strukturen ligger også til grunn for
realiseringen av FF. Samtidig må det finnes en operasjon som utfører oppbygningen av
strukturene. Denne operasjonen er det som i minimalismen kalles merge ’spleis’ (Faarlund
2005:62, Boeckx 2006:78).
Setninger er dannet av et potensielt infinitt antall av fraser (Boeckx 2006:77). Dette tvinger
lingvistisk teori til å beskrive en operasjon som kan kombinere elementene fra leksikon til
syntaktiske strukturer (Boeckx 2006:77-78). Samtidig kan ikke operasjonen tillate at for
mange elementer kombineres i en argumentstruktur. Dersom antallet elementer er for mange,
vil strukturen ende opp som ugrammatisk. Det må derfor være en operasjon som henter ord
fra leksikon og kombinerer disse til fraser og setninger. Denne operasjonen kaller Chomsky
merge ’spleis’ (Boeckx 2006:78). Spleis henter ordene fra leksikon og fører komponentene
sammen til en struktur i henhold til allmenne syntaktiske prinsipper. Samtidig kan
setningskomponenter også plasseres på andre steder i strukturen enn der de først ble spleiset
inn. Et eksempel på dette er ved topikalisering der verbets utfylling "flyttes" fra intern
argumentplass i VP til <spec, CP>. Topikaliseringsleddet står dermed på initial plass i
setningen. Tidligere ble denne "flyttingen" forklart med operasjonen move ’flytt’ (Faarlund | 37
2005:62). Chomsky betegner imidlertid flytting som en annen form for spleis (Radford
2004:199). Spleis kan derfor deles opp i to separate operasjoner. Disse to operasjonene som
utgjør spleis, kalles external and internal merge ’ekstern og intern spleis’ (Radford 2004:199,
Boeckx 2006:78-79). I kapittel 4 der jeg analyserer partikkelverbene syntaktisk, skal jeg
komme tilbake til detaljene rundt ekstern og intern spleis. Der vil jeg også i en syntaktisk
analyse av partikkelverbene vise hvordan operasjonene danner strukturer med partikkelverb.
Vi har i dette delkapitlet sett på hva som er målet for lingvistisk forskning innenfor det
generative rammeverket og minimalismen. Samtidig har vi også beskrevet hva minimalismen
innebærer som program. En interessant komponent i minimalismen er teorien om at språklige
variasjoner skyldes mikroparametre som igjen kan tenkes å kunne forklare hvorfor fenomenet
partikkelverb finnes i norsk, men ikke i spansk. En diskusjon om mikroparametre som
forklaring på de variasjonene som finnes i språk når det gjelder partikkelverb, vil bli tatt opp
igjen senere i oppgaven. Ytterligere har vi imidlertid beskrevet oppbygningen av syntaktiske
strukturer i minimalismen og sett på hvilke operasjoner som bygger opp setninger og fraser
innenfor minimalismen. Hvordan en syntaktisk struktur med partikkelverb bygges opp, skal vi
også komme tilbake til senere i oppgaven. | 38
3 Metode og datamateriale
Dette kapitlet fokuserer i hovedsak først på å definere og beskrive metoden som er brukt i
oppgaven, for deretter å presentere datamaterialet. Metoden som er brukt i avhandlingen
defineres i den første delen av dette kapitlet (3.1.1). Først beskrives metoden på generelt
grunnlag og deretter utdypes detaljene rundt hvordan metoden skal forstås for denne
masteroppgaven. Videre gås det også nærmere inn på de kriteriene som er brukt i valget av
metode i tillegg til at den praktiske siden ved metoden som er brukt for å fremskaffe
datamaterialet og utføre analysene, beskrives (3.1.2). I den andre delen av dette kapitlet
presenteres så datamaterialet som er brukt i oppgaven. Kriteriene for valg av datamateriale
blir beskrevet (2.2.1). Deretter redegjøres det for romanene datamaterialet bygger på (2.2.2).
Likeså oppgis navnene på de ulike norske og spanske romanenes forfattere og oversettere.
Navnene blir i denne sammenhengen spesifisert for å underbygge at både forfatterne og
oversetterne er henholdsvis norske og spanske morsmålsbrukere. I tillegg presenteres
forkortelsene for disse romanene som skal brukes gjennomgående i hele oppgaven. La oss
imidlertid nå se på hvordan metoden "ikke-eksperimentell kontrastiv lingvistisk tekst- og
teorianalyse" skal forstås.
3.1 Metode
3.1.1 Ikke-eksperimentell kontrastiv lingvistisk tekst- og teorianalyse
Metoden som benyttes i en oppgave kan ifølge Ranjit Kumar (2005), klassifiseres på grunnlag
av hvordan man utfører undersøkelsene og arbeider med datamaterialet (Kumar 2005:100). På
dette grunnlaget klassifiserer Kumar metode i tre undergrupper: Eksperimentell, ikkeeksperimentell og kvasi- eller semi-eksperimentell metode (Kumar 2005:100). I denne
oppgaven har jeg valgt en "ikke-eksperimentell" metode. Når en ikke-eksperimentell metode
benyttes, observerer forskeren et fenomen og forsøker så å beskrive hva som forårsaker det.
Man antar derfor et "årsaks- og-virknings”-forhold der forskeren observerer de innsamlede
data av et forskningsprosjekt og så forsøker å etablere grunner til hva som forårsaket disse
resultatene (Kumar 2005:100). Den ikke-eksperimentelle metoden er derfor den
underliggende arbeidsmetoden jeg har benyttet i analysene mine i denne oppgaven.
Samtidig definerer jeg selv metoden som er brukt i den kontrastive analysen, som en
"kontrastiv lingvistisk teori- og tekstanalyse". Den kontrastive teorianalysen må knyttes opp
mot den lingvistiske teorien som jeg skriver innenfor. Den må også reflektere hovedtemaet i | 39
oppgaven. Siden jeg skal presentere en analyse av partikkelverb i norsk i forhold til
betydning, aksjonsart og syntaks, har jeg analysert alle partikkelverbene for å komme frem til
betydningen, aksjonsarten og syntaksen til hvert enkelt partikkelverb. Samtidig har jeg
sammenlignet forskjellige analyser av partikkelverb i minimalismen for å danne meg et bilde
av ulike tilnærminger innen generativ teori om partikkelverbenes syntaks. En stor utfordring
med de analysene som er gjort til nå, er at flesteparten av disse fokuserer på den kausative
partikkelverbkonstruksjonen og ikke den idiomatiske. På grunnlag av dette har jeg selv måttet
forsøke å komme frem til en akseptabel syntaktisk analyse av partikkelverbkonstruksjonene
som danner grunnlaget for denne oppgaven. Her har jeg hatt nytte av ulike diskusjoner som
andre lingvister har gjennomført om idiomatiske partikkelverb. Ytterligere har jeg derfor
konsultert litteratur om minimalismen generelt, og partikkelverb innenfor det generative
rammeverket spesielt, men jeg har også studert litteratur som omhandler ikkekomposisjonalitet og aksjonsart.
En kontrastiv tekstanalyse er i denne oppgaven å sammenligne norske og spanske tekster.
Tekstene sammenlignes for å identifisere partikkelverb i norsk og oversettelsen av disse til
spansk. For å kunne gjennomføre dette, trenger jeg litteratur på både norsk og spansk.
Oversettelse og utfordringer knyttet til oversatte tekster, står derfor sentralt i metoden. Det
samme gjør oversettelsesteori og ulike metoder man kan benytte i oversettelsen av en tekst fra
et språk til et annet. Det har derfor også vært nødvendig å lese oversettelsesteori- og metode. I
tillegg har jeg også måttet analysere det spanske datamaterialet i forhold til betydning,
aksjonsart og syntaks for å kunne beskrive de spanske oversettelsene inngående. Tekstene
som sammenlignes i identifiseringen av partikkelverb og oversettelsen av disse, danner så
utgangspunktet for datamaterialet mitt. Disse ble valgt ut på grunnlag av noen spesifikke
ønsker og behov relatert til denne oppgaven og blir beskrevet i kapitlet om datamaterialet.
Jeg ønsker å påpeke at jeg i arbeidet med partikkelverbene har vært pragmatisk i forståelsen
både av partikkelverbenes betydning og av plasseringen av partikkelen. Selv om jeg antar at
de funnene jeg har gjort gjelder for norsk generelt, vil andre norske morsmålsbrukere kunne
komme frem til andre resultater enn meg. Det har derfor også vært viktig for meg i dette
arbeidet å bruke min egen intuitive oppfatning av hva som er grammatisk korrekt eller feil.
I de tilfellene der jeg beskriver en setning som "grammatisk" fordi den for meg høres intuitiv
riktig ut, vil det bety at den er akseptabel på bakgrunn av min egen intuitive oppfatning av hva
som er et grammatisk akseptabelt norsk språk. Grammatikalitet i motsetning til akseptabilitet, | 40
går derimot på forholdet til en konkret grammatikk og hva som er beskrevet som grammatisk
korrekt i et gitt språk (Chomsky 1965:24). Dette skulle dermed også tilsi at setninger som for
meg er grammatisk akseptable ikke nødvendigvis trenger være det for andre.
Likevel har jeg ikke stått helt alene i analysene av datamaterialet. I arbeidet med denne
oppgaven opprettet jeg et utvalg på tjue personer som har fungert som samtalepartnere og
informanter rundt ulike partikkelverbkonstruksjoners akseptabilitet. Utvalget består av
personer av begge kjønn med ulik teoretisk bakgrunn og med opprinnelse fra ulike plasser i
Norge slik at flere dialekter og geografiske områder i Norge har vært representert. Selv om
akseptabiliteten til ulike setninger utvalget fikk i oppgave å diskutere varierte noe, er det
interessant for meg å observere at utvalgets akseptabilitetsgrense i stor grad samsvarte med
min egen intuitive språkfølelse9
. I tillegg til dette har jeg samtidig benyttet de elektroniske
oppslagsverkene Norsk Riksmålsordbok og Bokmålsordboka10 i analysene av de norske
partikkelverbene. I arbeidet med det spanske datamaterialet har jeg i stor grad benyttet meg av
La Real Academia Española11 sine internettsider for å slå opp spanske ord og uttrykk. I tillegg
til dette har jeg kunnet benytte meg av den spanske ekspertisen12 ved Universitetet i Oslo på
ILOS (Institutt for Litteratur, Områdestudier og Europeiske Språk) som har fungert som
diskusjonspartnere rundt spansk språk og oversettelse generelt og språkspesifikke detaljer i
det spanske språket spesielt.
I valget av litteratur har jeg satt noen spesifikke kriterier. For det første må litteraturen holde
en høy språklig standard. Språket må også ha blitt nøye revidert av utgiver. Litteraturen bør
derfor kun være utgitt på anerkjente norske og spanske forlag. Utgivelsene skal videre ivareta
et autentisk språk. Jeg trenger derfor et datamateriale som er skrevet av norske og spanske
morsmålsbrukere. Dette gjelder originaltekstene så vel som de oversatte. Det er også viktig
for meg at det ikke finnes noen "mellomoversettere" av materialet. Dette kriteriet er satt for å
unngå at innholdet som en helhet kan være endret underveis i oversettelsen. Jeg har derfor
også etablert en metode for en sammenligning av tekstene. Metoden skal vise meg i detalj
9
Jeg kunne ha valgt å fokusere mer på utvalget og arbeidet med informanter i forhold til analyse av data. Det var
imidlertid dessverre ikke rom for det i denne oppgaven.
10 Norsk Riksmålsordbok: www.ordnett.no. Bokmålsordboka: www. http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html.
11 www.rae.es
12 Universitetslektor Maximino Ruíz Rufino, universitetslektor Julian Cosmes-Cuesta og førsteamanuensis
Cecilia Alvstad. | 41
hvordan spansk oversetter partikkelverb fra norsk og omvendt. Jeg er her avhengig av å
identifisere de norske partikkelverbene i tekstene. Siden må jeg finne den konkrete spanske
oversettelsen av partikkelverbet. Metoden må også sikre at originaltekstene ikke blir endret
eller modifisert underveis.

3.1.2 Metoden i praksis
Datamaterialet for både de norske partikkelverbene og den kontrastive analysen av norsk og
spansk, er hentet fra skjønnlitterære tekster. Tekstene har jeg skannet inn på en pc.
Tekstsidene har jeg først OCR-behandlet i Intralogic13 til tiff-format. Deretter har jeg
konvertert tekstene i tiff til søkbart pdf.-format for norsk og spansk tekst. Det har ikke vært
mulig for meg å endre teksten i verken tiff- eller pdf.format. Å ha tekstene tilgjengelige i pdf.-
format, gir meg imidlertid større fleksibilitet i arbeidet med å hente ut data. Samtidig oppleves
det lettere å jobbe med tekstene foran en dataskjerm enn å jobbe direkte med bøkene. Jeg har
også muligheten til enklere å gå tilbake og dobbeltsjekke eksemplene og tekstene når det er
nødvendig. De norske partikkelverbene har jeg søkt ut ved å lese den norske teksten side for
side. Når et partikkelverb er blitt identifisert, har jeg konsultert den spanske versjonen for å
finne den konkrete oversettelsen. Deretter har jeg analysert de spanske oversettelsene for å
identifisere hvordan partikkelverbet alene er oversatt og samtidig hvordan setningen som
partikkelverbet står i, som en helhet er oversatt i spansk. Ytterligere har jeg også analysert de
spanske dataene i forhold til betydning og aksjonsart. Samtidig har jeg også laget tabeller som
partikkelverbene og de spanske oversettelsene er skrevet opp i. Tabellene er delt opp etter
hvilke spanske verbkategorier som oversetter partikkelverbene og som er identifisert i det
oversatte datamaterialet. Tabellene gjengis i to appendiks bakerst i oppgaven.
Det finnes samtidig også et appendiks hvor de norske partikkelverbene er gruppert etter
partikkel og som ble laget som et hjelpemiddel til de norske analysene. I analysen av de
norske partikkelverbene har jeg først identifisert hvilke av de norske partikkelverbene som har
intransitiv verbkomponent og hvilke som har transitiv verbkomponent. Deretter har jeg
analysert de norske dataene for å se på plasseringer av partikkelen, og for å bestemme
betydning og aksjonsart. Samtidig har jeg også sett på hva andre generative lingvister har
beskrevet for skandinaviske språk samt engelsk med hensyn til partikkelverb. For analysene
av norske partikkelverb i generativ syntaks har jeg sammenlignet mine egne analyser med
andre forslag innenfor generativ grammatikk. I analysene jeg studerer, er det viktig at
13 Intralogic kjøres på pc med operativsystemet Windows 2000 fra Microsoft. | 42
definisjonen som jeg gir av partikkelverb i norsk kan ivaretas. Slik kan jeg komme frem til
den analysen som gjenspeiler definisjonen min av partikkelverbene. Jeg har også benyttet de
norske partikkelverbene og de spanske oversettelsene av disse som eksempler gjennom hele
oppgaven utenom i de tilfellene der jeg henter eksempler fra andres artikler og bøker.
3.2 Datamateriale
3.2.1 Valg av datamateriale
Tekstene jeg har valgt er skrevet og oversatt av norske og spanske morsmålsbrukere. For det
første ønsker jeg et tekstmateriale som vil illustrere en gjennomført og genuin bruk av
partikkelverb i norsk. Den norske teksten må derfor være skrevet av en norsk forfatter. Det
tilsvarende er viktig i valget av spansk litteratur. Jeg ønsker et spansk autentisk språk å jobbe
med for å kunne si noe om hvilke typer av spanske verb som partikkelverbene oversettes med
fra norsk. Det er derfor viktig at forfatteren og oversetterne av det spanske tekstmaterialet er
spanskspråklige. Videre er det en fordel om forfatteren og oversetterne er fra Spania og ikke
Latin-Amerika. Det finnes til dels store forskjeller mellom fastlandsspansk og spansk som
skrives i de latinamerikanske landene. Det spanske språket jeg kjenner godt og har studert, er
fra Fastlands-Spania. Forskjellene mellom ulike varianter av spansk gjelder både grammatikk,
ordvalg og interpretasjon. Forskjellig bruk av språket kan føre til feiltolkninger og feil i
analysene jeg gjør av tekstene. Sannsynligheten for at jeg unngår misforståelser og
feilinterpretering er derfor større ved å velge en spansk forfatter samt bøker oversatt til spansk
av spanjoler.
For det andre har jeg valgt tekster innenfor den skjønnlitterære sjangeren. De skjønnlitterære
tekstene vil mest sannsynlig ha en ekte og opprinnelig morsmålsbruk av partikkelverb.
Skjønnlitterære tekster vil også gjøre meg i stand til å identifisere bruken av partikkelverbene
i en større skriftlig sammenheng. På den måten vil jeg kunne nøye meg med færre tekster.
Mer datamateriale kan også hentes ut fra en- og samme tekst. I tillegg er det viktig for meg å
fremheve at innenfor den gruppen av partikkelverb som jeg har analysert i denne oppgaven,
har langt de fleste en idiomatisk betydning. Jeg antar at idiomatiske uttrykk og konstruksjoner
er lettere og mer anvendt i skjønnlitterære tekster enn i for eksempel formell fagprosa. På
dette grunnlaget kan datagrunnlaget jeg har skaffet fra de skjønnlitterære tekstene være rikere
på eksempler enn om jeg hadde valgt andre typer av litteratur. Til slutt vil jeg påpeke at det
også har vært viktig å finne norsk litteratur som er oversatt til spansk av forskjellige
oversettere. Dette har jeg valgt bevisst fordi kun en roman og dermed en oversetter vil være | 43
for lite materiale til å kunne si noe om hvordan spansktalende håndterer partikkelverbene i
oversettelse til spansk. Det har derfor vært viktig å kunne se på om forskjellige oversettere
oppfatter partikkelverbene på den samme måten og derfor hadde jeg behov for romaner
oversatt av forskjellige oversettere. Oversetterne fungerer i tillegg som informanter for det
spanske språket og derfor behøvde jeg et bredt datamateriale for å kunne trekke så riktige
konklusjoner som mulig ut av de resultatene som dataene viser for i siste instans å gjøre rede
for hypotesen min.
3.2.2 En presentasjon av datamaterialet
Jeg har valgt fem skjønnlitterære romaner som datamateriale der jeg har alle fem bøkene i én
norsk og én spansk utgave. Fire av romanene er skrevet av norske forfattere samt oversatt til
spansk, mens en er skrevet av en spansk forfatter og oversatt til norsk. De fire norske
romanene er Maya av Jostein Gaarder, Ut og stjæle hester av Per Petterson, Mannen i vinduet
av Kjell Ola Dahl og De usynlig brødre av Kurt Aust. Den spanske romanen er La sombra del
viento av Carlos Ruiz Zafón. Originalutgavene er altså skrevet av fire norske og en spansk
morsmålsbruker. De spanske oversettelsene av de norske romanene heter Maya (med samme
navn), Salir a robar caballos, Un muerto en el escaparate og La hermandad invisible. Den
norske oversettelsen av Zafóns bok heter Vindens skygge. Til sammen består tekstmaterialet
av 2002 sider der 1912 sider er hentet fra henholdsvis Maya og La sombra del viento. Videre
har jeg analysert 30 sider hver fra de tre resterende romanene. Dette utgjør 90 sider til
sammen.
Dataene fra de fire norske romanene danner grunnlaget både for analysen av partikkelverbene,
og for den kontrastive norsk-spanske analysen. Datamaterialet som er hentet ut fra den
spanske romanen, utgjør grunnlaget for analysen av hvilke spanske verb som oversettes med
partikkelverb til norsk.I datamaterialet har jeg identifisert til sammen 191 norske
partikkelverb i de norske romanene og deres oversettelse til spansk. Eksemplene av
partikkelverb fyller opp seksten A4-sider med tekst til sammen. Fem sider med eksempler på
partikkelverb fra de norske romanene er hentet fra Maya, mens seks sider er fra henholdsvis
Ut og stjæle hester, Mannen i vinduet og De usynlig brødre med to sider fra hver bok.
Datamaterialet fra Maya inneholder 62 av eksemplene på partikkelverb. Videre er 37
partikkelverb identifisert i Per Pettersons bok, mens det ble funnet 46 partikkelverb hver i
både Kjell Ola Dahl og Kurt Aust sine romaner. De fem resterende A4-sidene med eksempler | 44
er imidlertid hentet fra La sombra del viento. Her har jeg identifisert 67 partikkelverb i den
norske oversettelsen av denne romanen.
Når jeg bruker eksempler fra datamaterialet i oppgaven har jeg gitt referanser for de ulike
bøkene følgende forkortelser som vist i tabell (1):
Tabell (1)
Roman Forkortelse
Maya Maya – norsk -> M_no
Maya Maya – spansk -> M_sp
Ut og stjæle hester Ut og stjæle hester – norsk -> USH_no
Salir a robar caballos Ut og stjæle hester – spansk ->USH_sp
Mannen i vinduet Mannen i vinduet – norsk -> MIV_no
Un muerto en el escaparate Mannen i vinduet – spansk -> MIV_sp
De usynlig brødre De usynlig brødre – norsk -> DUB_no
La hermandad invisible De usynlig brødre – spansk -> DUB_sp
Vindens skygge Vindens skygge – norsk -> VS_no
La sombra del viento Vindens skygge – spansk -> VS_sp
Alle de spanske oversettelsene av de norske romanene er utgitt på anerkjente spanske forlag,
og de er oversatt av spanske morsmålsbrukere. Maya er utgitt på Ediciones Siruela. Den er
oversatt av Kirsti Baggethun og Asunción Lorenzo. Ut og stjæle hester er utgitt på Ediciones
Bruguera og oversatt av Cristina Gómez Baggethun. Det er Editorial Planeta som har utgitt
Mannen i vinduet på spansk og her er oversetter María Dolores Ábalos. De usynlige brødre er
det Ediciones Destino som har utgitt og i tillegg er denne oversettelsen støttet av NORLA
(Norwegian Literature Abroad). Oversetter av denne boken er Sofía Pascual Pape. Den norske
utgaven av La sombra del viento er utgitt på Gyldendal forlag. Oversettere her er Kari og
Kjell Risvik. Det vises ikke til noen mellomoversettere i det oversatte materialet. Både
innholdet og språket i oversettelsene skal være nøye revidert av forlagene. Fordi oversetterne
er norske og spanske morsmålsbrukere, vil samtidig språket også i oversettelsene bære et
autentisk preg. Forfatterne av bøkene er kjente i både inn- og utland, og romanene er dessuten
blitt internasjonale bestselgere og oversatt til flere andre språk i tillegg til spansk og norsk. | 45
4 Norske partikkelverb
Hovedformålet til dette kapitlet er å fremlegge en mer detaljert analyse av de norske
partikkelverbene som tilhører gruppe II som ytterligere vil kunne underbygge hypotesen om
at verbet sammen med partikkelen utgjør én enhet. Samtidig vil de detaljerte analysene
beskrive semantikken, aksjonsarten og syntaksen til partikkelverbene. Avgrensningen som ble
gjort i kapittel 2 viser at det på fonologisk, syntaktisk og semantisk grunnlag kan begrunnes at
verbet sammen med partikkelen fungerer som en enhet. Samtidig viser grupperingen i kapittel
2 at den gruppen partikkelverb som beskrives her, består av idiomatiske uttrykk. Gruppen
med idiomatiske partikkelverb er også forskningsobjektet for denne avhandlingen, og derfor
vil det være hensiktsmessig å gjøre rede for idiomatisitet i den semantiske analysen av
partikkelverbene for å begrunne hvorfor partikkelverbene i gruppe II kan anses som
idiomatiske. Ytterligere kommenteres det kort i kapittel 2 i beskrivelsen av partikkelverbet at
det i mange tilfelle har en annen aksjonsart enn den verbkomponenten har alene. Aksjonsarten
er derfor relevant i en detaljert analyse av partikkelverbet.
Avgrensningen i teorikapitlet viser at partikkelverbet også syntaktisk fungerer som en enhet.
På dette grunnlaget vil jeg også anta at verbet + partikkelen blir satt inn i strukturen som en
enhet fra leksikon, samtidig som partikkelverbet ikke nødvendigvis oppfører seg som ett
enkelt ord i syntaksen. At partikkelverbet ikke fungerer som ett ord i syntaksen kommer til
uttrykk blant annet i de tilfellene hvor partikkelen er plassert etter NP-utfyllingen. Samtidig
må det like fullt antas at selv i de tilfellene der NP-utfyllingen kommer mellom verbet og
partikkelen, må partikkelverbet syntaktisk sees som en enhet. Jeg vil derfor foreslå en
syntaktisk struktur i tråd med denne hypotesen der partikkelverbet er kjerne i VP. På dette
grunnlaget vil det også bli utført en syntaktisk analyse av partikkelverbet som kan følge av
den semantiske tolkningen av partikkelverbet. Samtidig vil den syntaktiske analysen kunne
redegjøre for hvordan operasjonen ekstern spleis bygger opp en syntaktisk struktur når verbet
i V er et partikkelverb.
Den første delen av dette kapitlet (4.1.1) fokuserer i hovedsak på å fremlegge en semantisk
analyse av partikkelverbene der det gjøres rede for den idiomatiske tolkningen som
partikkelverbet kan ha. Idiomatisitet vil først bli beskrevet på generelt grunnlag der det også
kort kommenteres i forhold til oversettelse. Således vil det bli sett på hvordan idiomatisitet
kommer til uttrykk i partikkelverbet. Samtidig fokuseres det også på partikkelens bidrag til | 46
den semantiske tolkningen av partikkelverbet. Deretter beskrives aksjonsarten i
konstruksjoner med partikkelverb i den andre delen av dette kapitlet (4.1.2). Aksjonsart
beskrives også først i generelle vendinger før det gjøres rede for partikkelverbenes aksjonsart.
Samtidig fokuseres det også her på hvilket bidrag partikkelen gir til aksjonsarten i
partikkelverbet som en helhet. Den neste delen av dette kapitlet (4.2) analyserer
partikkelverbene syntaktisk, og beskriver samtidig i en minimalistisk analyse hvordan
partikkelverbene hentes inn i syntaktiske strukturer som eksemplifiserer henholdsvis
partikkelverb med både transitiv og intransitiv verbkomponent. Videre diskuteres det også
både tidligere analyser av partikkelverb som er fremlagt innenfor den generative
grammatikken, og hvordan det kan komme til uttrykk i den syntaktiske strukturen at verbet og
partikkelen fungerer som én enhet. Til slutt gis det en kort oppsummering av analysene i den
siste delen av kapitlet (4.3).
Det gjøres oppmerksom på at verbene og partiklene er slått opp i Norsk Riksmålsordbok
(heretter forkortet NRO) og Bokmålsordboka14 for å finne informasjon om den semantiske
tolkningen samt forståelsen av aksjonsarten for partikkelverbene. Eksemplene for dette
kapitlet finnes i sin helhet i appendiks A.
4.1 Semantikk og aksjonsart
4.1.1 Idiomatisitet
Tradisjonelt har det, ifølge D.A. Cruse (1997), vært vanlig å definere et uttrykk som
idiomatisk dersom betydningen uttrykket innehar, ikke kan tolkes ut fra betydningen til
enkeltkomponentene det er bygget opp av (Cruse 1997:37). Utenfor idiomet har
enkeltkomponentene en helt annen betydning (Cruse 1997:37). Idiomatiske uttrykk kan derfor
også semantisk beskrives med at de har en ikke-forutsigelig betydning (Enger og
Kristoffersen 2005:117). Dette ser vi for eksempel i uttrykk av typen "en glad laks" og "høl i
huet". Det første uttrykket betyr ikke *’en fisk som er glad’, men brukes derimot om en
sorgløs og munter person, og det andre uttrykket indikerer ikke at noen har fått et *’hull i
hodet’, men brukes derimot om noe som er fryktelig dumt eller vanvittig. Strukturelt ser vi
også at de idiomatiske uttrykkene har en leksikalsk kompleks sammensetning der uttrykket
består av mer enn ett ord, men at den semantiske bestanddelen samtidig er minimal fordi
14 For Norsk Riksmålsordbok: www.ordnett.no. Bokmålsordboka: www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html | 47
uttrykkene som en helhet har én bestemt betydning (Cruse 1997:37). Derav kan idiomatiske
uttrykk beskrives som leksikalsk komplekse og semantisk simplekse (Cruse 1997:37).
Idiomatisitet kan ytterligere forstås til å være nært relatert med komposisjonalitet i språk på
den måten at idiomer er ikke-komposisjonelle. De idiomatiske uttrykkenes tolkning kan med
andre ord ikke kunne baseres på den komposisjonelle funksjonen til de leksikalske
komponentene som uttrykket består av. Dersom betydningen til en syntaktisk enhet skal
kunne betegnes som komposisjonell, må betydningen til enheten som en helhet være derivert
av betydningen til enkeltkomponentene den er bygget opp av (Matthews 2005:66). Når et
uttrykk er ikke-komposisjonelt, kan ikke betydningen til uttrykket i sin helhet forstås ut ifra
betydningen til enkeltkomponentene (Radford 2004:246).
Definisjonen av idiomatisitet og beskrivelsen av idiomatiske uttrykk som ikkekomposisjonelle uttrykk, tilsier ytterligere at de idiomatiske uttrykkene som en helhet må
være lagret i leksikon, og at betydningen er blitt memorert av (morsmåls)brukerne (Aronoff
og Fudeman 2005:105). Samtidig danner dette et grunnlag for å kunne hevde at idiomatiske
uttrykk kan være utfordrende og krevende når de skal oversettes fra opprinnelsesspråket sitt
til et annet språk. Ofte finnes det ikke noe direkte tilsvarende idiom. I oversettelse fra norsk til
engelsk kan for eksempel ikke "en glad laks" oversettes med *’a happy salmon’. Fordi
partikkelverbene som blir analysert i denne oppgaven er idiomatiske, og vi samtidig har sett
evidens på at denne typen verb ikke finnes i spansk, kan det antas at partikkelverbene vil
kunne være utfordrende for spanske oversettere fordi det ikke finnes noen direkte ord – for –
ord motsvarighet.
Idiomatiske partikkelverb beskrives av Nicole Dehé (2002a) som semantisk simplekse fordi
partikkelen danner en semantisk enhet med verbet hvis tolkning ikke er forutsigbar på
grunnlag av den betydningen som verbet og partikkelen har hver for seg (Dehé 2002a:5).
Samtidig påpeker Dehé at tolkningen til sammensetningen verb og partikkel (som kan
forkortes [V + Prt]), ofte også kan parafraseres eller omskrives med et enkelt verb (Dehé
2002a:6). Dette stemmer også i mange av tilfellene, mens i noen tilfeller må tolkningen av
partikkelverbet gjengis med en frase og i andre eksempler igjen vil tolkningen avhenge av
konteksten partikkelverbet opptrer i: | 48
(27) a legge frem – mulig tolkning: vise, presentere
b smøre på – gni utover et smøraktig stoff
c hogge til – mulig tolkning: svare stygt
Dersom man ser på tolkningen til partikkelverbene i (27), kan ikke den forstås ut ifra
betydningen til enkeltkomponentene alene, men må antas å være særegen og karakteristisk for
sammensetningen [V + Prt] (Frawley 1992:9). Partikkelverbet er altså ikke-komposisjonelt.
Dette skulle derfor også tilsi at betydningen til partikkelverbet som en helhet må være lagret i
leksikon. Ray Jackendoff underbygger også denne antagelsen ved at han påpeker at fordi
betydningen til idiomatiske partikkelverb er ikke-komposisjonell, finnes det ingen annen
mulighet enn å anta at de er lagret i leksikon som en enhet (Dehé et al. 2002b:73)
Partikkelen danner en enhet sammen med verbkomponenten [V + Prt] som et partikkelverb.
Dette ser vi som en enhet på grunn av partikkelverbets idiomatiske tolkning. Samtidig kan det
derfor også antas at betydningen til verbet endres som følge av en semantisk funksjon i
kombinasjon med partikkelen, og at verbkomponenten derfor ville hatt en annen tolkning
dersom det opptrådte alene. Dette kan vi se på med et eksempel:
(28) a Da sperret han øynene opp, som om det var noe han merket seg spesielt
(M_no:170)
b Politiet sperret veien
I setningen i (28) a har partikkelverbet en idiomatisk betydning fordi enheten verb + partikkel
betyr ’å spile, ha større mellomrom enn vanlig’, men når verbkomponenten blir brukt alene
har den en helt annen betydning der tolkningen er ’å stenge, forhindre gjennomfart’. Samtidig
er verbets betydning alene produktiv fordi objektet kan utgjøres av mange forskjellige NPer
som kan være patiens for verbhandlingen og bli "sperret". De to semantiske tolkningene vil ha
forskjellige bruksområder fordi betydningsforskjellen mellom dem er stor. Samtidig må
tolkningen hos hvert enkelt verb også ses i sammenheng med den konteksten verbet eller
partikkelverbet opptrer i.
I andre tilfeller kunne man imidlertid si at verbbetydningen bare forsterkes av partikkelen slik
at verbet får en dypere eller en mer detaljert tolkning som utdyper den betydningen verbet | 49
allerede har. Samtidig antas det at også tolkningen i disse eksemplene må være nært knyttet
opp mot konteksten verbet står i:
(29) a ..., det er som om den farga lufta binder verden sammen (USH_no:97)
’den farga lufta forener verden’
b Han bandt hunden til et tre
I eksemplene i (29) kan man tenke seg at partikkelverbet og verbkomponenten kunne brukes
om hverandre i noen gitte sammenhenger ved at både partikkelverbet og verbkomponenten
betyr ’å forene, koble sammen’. Samtidig kan verbkomponenten i (29) b i tillegg til den
tolkningen som vises her, også ha en tolkning som indikerer utførelse av visse typer arbeid
som ’å binde en not’. Med denne tolkningen vil ikke partikkelverbet fra (29) a kunne erstatte
verbet "å binde" dersom det var den sistnevnte tolkningen som var relevant for
sammenhengen. På den andre siden indikerer dette at tolkningen av partikkelverbet avhenger
av sammenhengen verbet står i, som hos alle andre verb. Samtidig viser analysene av
partikkelverbene fra datamaterialet at i noen sammenhenger kan ikke verbkomponenten stå
alene, men der verbet alltid er et partikkelverb:
(30) a varte opp – servere
b fritte ut – utspørre, spørre ivrig
c troppe opp – ankomme, møte
Dersom verbkomponenten i eksemplene i (30) opptrådte alene, ville ikke setningen bli
grammatisk og gi mening. Det finnes for eksempel ikke en mulighet for å si *jeg varter noen.
Også partikkelverbene må være lagret i leksikon som en enhet og memorert av norske
morsmålsbrukere. Dette kommer særlig til uttrykk i det siste eksemplet der verbkomponenten
"troppe" kan stå sammen med flere forskjellige partikler (av, inn, på) i tillegg til opp, og der
verbet har ulike betydninger avhengig av partikkelen.
Analysene av partikkelverbene i forhold til betydning, viser at i de fleste tilfellene blir
verbbetydningen endret som følge av partikkelen. Tilfellene hvor betydningen bare blir
forsterket, er derimot i mindretall. Fordelingen mellom partikkelverb med endret og forsterket
betydning fra datamaterialet kan oppsummeres i en tabell. Legg merke til at tabell (2)
indikerer antallet for både partikkelverb med transitiv og intransitiv verbkomponent: | 50
Tabell (2)
Transitiv verbkomponent Intransitiv verbkomponent
Endret betydning 138 49
Forsterket betydning 3 1
Totalt 141 50
Tabell (2) viser at langt de fleste verbene i de partikkelverbene jeg har undersøkt, har en
annen betydning når verbet står sammen med en partikkel sammenlignet med betydningen
verbet har alene.
Samtidig kan det argumenteres for at det ikke medfører riktighet å karakterisere alle
partikkelverbene i datamaterialet mitt som idiomatiske. Idiomatisitet og ikkekomposisjonalitet kan kanskje ikke sees som et absolutt enten- eller-forhold. Det finnes også
en gråsone (som det ofte gjør i språkfenomener) mellom de helt klare tilfellene av
idiomatisitet (holde ut, gi opp) og partikkelverb der den opprinnelige verbbetydningen i stor
grad beholdes (drikke ut, spise opp). Jackendoff (2002b:73-80) deler partikkelverb inn i ulike
subkategorier der han skiller mellom det han betegner som idiomatiske uttrykk av typen look
up ’slå opp’ og partikkelverb hvor partikkelen mer kan karakteriseres som en aspektsmarkør
som uttrykker fullstendighet eller at noe er ferdig utført som i uttrykk av typen drink/eat up
’drikke/spise opp’. Dersom man følger Jackendoff sin inndeling, vil det være verb som jeg har
plassert i gruppe II som ikke hører hjemme der.
Fordi det finnes et skille mellom partikkelverb som helt klart er idiomatiske (slå opp, stikke
av) og partikkelverb som ikke er helt idiomatiske fordi den opprinnelige verbbetydningen blir
beholdt (spise opp, drikke ut), kunne en treinndeling kanskje være hensiktsmessig. Likevel
finnes det argumenter for at partikkelverb som "spise opp" og "drikke ut" bør regnes som
idiomatiske. Det finnes for eksempel ikke partikkelverb som *spise inn eller *spise ned. Dette
skulle tilsi at partikkelen er selektert av verbet og at partikkelverbet er idiomatisk fordi det må
angis for hvert enkelt verb hvilken partikkel som skal brukes. Et annet godt eksempel på dette
er partikkelverbet "å lese ut" som betyr at man har ’lest noe ferdig’. Denne tolkningen har
slektskap med "å spise opp" der noe regnes som ferdig spist. Av dette skulle man kunne tenke
seg at det finnes et partikkelverb *å lese opp med samme tolkning, men partikkelverbet "å
lese opp" betyr i stedet ’å fremsi, proklamere’. Dette tilsier at selv verbene innenfor gråsonen
vi har tegnet opp har et element av idiomatisitet og fordi partikkelen samtidig antas å være
selektert av verbet, og verbkomponenten alene og partikkelverbet i mange tilfeller har | 51
forskjellige bruksområder, regnes også disse gråsoneverbene som idiomatiske i denne
oppgaven.
Vi har nå sett hvordan partikkelen kan bidra til at partikkelverbet som en helhet blir
idiomatisk. I kapittel 2 ble det også antydet at partikkelen også er relevant for aksjonsarten til
partikkelverbet. Aksjonsart og hvilket bidrag partikkelen har for denne i partikkelverbet, er
derfor tema i neste kapittel.

4.1.2 Aksjonsart
I dette kapitlet velger jeg å følge Faarlund et al. (1997:637-644) sin terminologi i beskrivelsen
av verbhandlingens interne tidsforløp, og beskriver derfor tidsforløpet som "aksjonsart". I
mange grammatikker (Comrie 1995, Frawley 1992) brukes betegnelsen "aspekt", men selv
om både aspekt og aksjonsart beskriver handlingens interne tidsforløp, uttrykker aksjonsarten
egenskaper som ligger i selve verbhandlingen som handling, mens aspekt i mange språk
opptrer som en egen grammatisk kategori på lik linje med tempus og modus (Faarlund et al.
1997:637 – 644). I norsk finnes det ikke en egen aspektkategori i verbene, slik at aspekt i
norsk uttrykkes derimot i enkelte syntaktiske konstruksjoner som har en betydning som kan
tilsvare betydninger som uttrykkes med aspekt i andre språk (Faarlund et al. 1997:644).
Aksjonsarten kan derfor sies å være en mer "objektiv" kategori for beskrivelsen av interne
tidsforløp (Faarlund et al. 1997:644) og jeg velger derfor denne termen i stedet for aspekt
fordi den bedre ivaretar beskrivelsen av tidsforløpet i norsk.
Aksjonsart kan beskrives som en handlings interne tidsforløp som kan anses som en måte å se
den interne temporale komponenten til en situasjon på (Comrie 1995:3, Faarlund et al.
1997:637). Samtidig er aksjonsarten relatert til egenskaper som ligger i selve verbhandlingen
som handling, og kan derfor sies å henge sammen med verbets betydning (Faarlund et al.
1997:637). Ytterligere kan det skilles på fire ulike faktorer durativ, dynamisk, telisk og
iterativ som hver på sin måte brukes til å beskrive handlingens aksjonsart (Faarlund et al.
1997:638). Et hovedformål for en analyse av en handlings aksjonsart, kan være å fastsette om
en handling er durativ (pågående) i tid eller beskriver en handling som er avsluttet i tid.
Samtidig er det også viktig å forsøke å skille mellom handlinger som finner sted momentant
og som ikke kan sies å ha varighet, og situasjoner som varer over en viss tid (Comrie
1995:41). I analysen av partikkelverbenes aksjonsart har de to nevnte inndelingene vært | 52
sentrale der faktorene durativ og telisk aksjonsart har vist seg mest relevante for denne
spesifikke analysen.
Faktoren durativ beskriver en verbhandling som har utstrekning i tid uten noen form for
avgrensning eller der det antas at det finnes et avsluttet tidspunkt for handlingen (Faarlund et
al. 1997:638, Comrie 1995:41). Dersom verbet derimot uttrykker en handling som ikke har
utstrekning i tid, er aksjonsarten imidlertid ikke-durativ eller punktuell (Faarlund et al.
1997:638). I en ikke-durativ handling realiseres handlingen momentant og det kan derfor ikke
snakkes om et visst tidsforløp, selv ikke veldig korte perioder i tid (Faarlund et al. 1997:638,
Comrie 1995:41). En telisk aksjonsart uttrykker derimot at handlingen til sist når et
avslutningspunkt (Comrie 1995:44). Aksjonsarten betegnes ytterligere som telisk når verbet
uttrykker en durativ handling, men der handlingen samtidig inneholder en forestilling om et
sluttpunkt (Faarlund et al. 1997:639). Dersom handlingen derimot har utstrekning i tid, men
samtidig ikke inneholder en forestilling om et sluttpunkt, betegnes aksjonsarten som ikketelisk (Faarlund et al. 1997:639-640, Comrie 1995:44)
For å kunne skille handlinger med telisk aksjonsart fra handlinger med ikke-telisk aksjonsart,
finnes det et hjelpemiddel som beskrives som en "tidstest" der man kombinerer verbet med et
tidsadverbial enten bestående av "på" eller "i" som ytterligere er koblet til en angivelse av
tidslengden (Faarlund et al. 1997:640):
(31) a Telisk aksjonsart: spise + på + fem minutter
b Ikke-telisk aksjonsart: spise + i + en time
Eksemplet indikerer at aksjonsarten blir telisk dersom verbet kan stå sammen med
tidsadverbialet "på fem minutter", mens den blir ikke-telisk når verbet kobles med adverbialet
"i en time". Enkelte verb er akseptable sammen med bare ett av tidsadverbialene. For andre
verb vil begge adverbialene kunne brukes, og i disse tilfellene må aksjonsarten ses i
sammenheng med konteksten verbet står i. Samtidig er ikke forskjellen mellom teliske og
ikke-durative verb alltid klar (Faarlund et al. 1997:641). Enkelte verb som for eksempel å dø
vil av mange kunne oppfattes som punktuelt og ikke-durativt, der det "å dø" er en momentan
handling. Samtidig anbefaler Faarlund et al. at verb som kan ta adverbialer som betegner
varighet helst bør klassifiseres som durative-teliske og altså få aksjonsarten telisk (Faarlund et
al. 1997:641-642). Verbet "å dø" kan ta adverbialer og selve verbhandlingen kan også i noen | 53
sammenhenger oppfattes som pågående med atnoen "dør litt etter litt", og kan få aksjonsarten
telisk. Heretter vil ikke mulige forskjeller mellom ikke-durativ og telisk aksjonsart bli
diskutert videre i oppgaven, men det antas derimot at aksjonsarten er telisk dersom verbet kan
ta et adverbial som betegner varighet som vist i (31) a.
Bruken av tidsadverbialer er kun et hjelpemiddel til å kunne definere aksjonsarten for et
enkelt verb i en gitt sammenheng. Aksjonsarten vil ikke være lik i alle mulige tilfeller hvor et
spesifikt verb opptrer. Samtidig beskrives ikke situasjoner av verb alene, men derimot vil
både subjekt og objekter samt adverbialer kunne påvirke aksjonsarten (Comrie 1995:45).
Verbet "å gå" er helt klart ikke-telisk, men dersom man legger til PPen "dit" vil verbet bli
telisk. Dette skulle dermed også tilsi at verbet sammen med utfyllingene sine definerer
aksjonsarten slik at handlingens interne aksjonsart fastlegges gjennom både verbet og
verbfrasens semantikk (Faarlund et al. 1997:642). Faarlund et al. bruker de ikke-teliske
verbene lese, skrive og spise som eksempel der de viser at disse verbene i forbindelse med
preposisjoner som ut, opp eller ned helt klart blir teliske (Faarlund et al. 1997:642). Comrie
påpeker også dette fenomenet ved at han beskriver muligheten som visse språk har til å
derivere telisk aksjonsart fra verb som normalt ikke refererer til teliske situasjoner (Comrie
1995:46). I mange språk vil denne endringen i aksjonsarten foregå gjennom
derivasjonsmorfologi, og samtidig beskriver Comrie forskjellen mellom det engelske ikketeliske to eat ’å spise’ som blir telisk når det opptrer som et partikkelverb i eat up ’spise opp’.
Eksemplene som Faarlund et al. viser til i norsk er også partikkelverb der det kan se ut til at
det er partikkelen som fører til en endring i verbets aksjonsart som en helhet:
(32) a ikke-telisk: Mina dikter sanger
b telisk: … om det der er noe dere bare dikter opp her på
øya...(M_no:136)
Eksempel (32) b viser at aksjonsarten til verbet endres som følge av at partikkelen settes til
verbet der aksjonsarten går fra å være ikke-telisk til å bli telisk og der det finnes et antatt
sluttpunkt for verbhandlingen. For eksemplet i (32) a, derimot, synes verbhandlingen ikke å
inneholde antagelsen om et sluttpunkt der man ikke ser når "diktningen" vil ta slutt. Samtidig
viser endringen i aksjonsart seg klart når tidsadverbialtesten utføres. Adverbialene vil i noen
tilfeller også føre til at setningen resulterer enten i å være ugrammatisk eller merkelig: | 54
(33) a *Mina spiser opp i en time
Mina spiser opp på fem minutter
Siri spiser i en time
Siri spiser på fem minutter
Dersom testadverbialet for ikke-telisk aksjonsart legges til partikkelverbet i (33) a, resulterer
det i enten en ugrammatisk eller en merkelig setning. Samtidig er setningen med
partikkelverbet i (33) b grammatisk når tidsadverbialet for telisk aksjonsart legges til. Når
verbkomponenten opptrer alene, kan det i dette tilfellet være både telisk og ikke-telisk, men
andre verb (gå, lese) er klart ikke-teliske når de opptrer alene. Igjen ser vi derfor at når en
partikkel legges til et verb slik at [V + Prt] danner et partikkelverb, blir aksjonsarten oftest
telisk i motsetning til aksjonsarten når verbkomponenten opptrer alene og er ofte ikke-telisk.
Analyser av aksjonsarten til partikkelverbene i datamaterialet viser også at i de fleste tilfellene
endrer partikkelen verbets aksjonsart slik at partikkelverbet blir telisk (bygge – bygge opp).
Her vil jeg imidlertid også gjøre oppmerksom på at aksjonsarten i analysene er bestemt ut ifra
den konteksten som partikkelverbet står i, slik at aksjonsarten kan tenkes å være annerledes
for partikkelverbet i andre sammenhenger. Analysen av verbene viser at det ikke alltid er sånn
at verbkomponenten alltid er ikke-telisk i de tilfellene der partikkelverbet er telisk. La oss
først oppsummere de ulike forekomstene av aksjonsart hos partikkelverbene i en tabell slik de
er blitt analysert på bakgrunn av datamaterialet. Legg merke til at tabell (3) viser tilfellene
både for partikkelverbene med transitiv og intransitiv verbkomponent:
Tabell (3)
Kategori Aksjonsart Transitivt partikkelverb Intransitivt partikkelverb
A Verb: ikke-telisk
Prt.Verb: telisk
117 34
B Verb: telisk
Prt.Verb: telisk 3 1
C Verb: ikke-telisk + telisk
Prt.verb: telisk 4 3
D Verb: ikke-durativ
Prt.verb: telisk 6 X
E Verb: ikke-telisk + telisk
Prt.Verb: ikke-telisk + telisk 3 X
F Verb: ikke-telisk
Prt.verb: ikke-telisk + telisk 8 X
G Verb: ikke-telisk
Prt.verb: ikke-telisk X 12 | 55
Tabellen viser at aksjonsarten for partikkelverbet blir som forventet telisk i de fleste tilfellene
når verbet står sammen med en partikkel i et partikkelverb. De fleste eksemplene er også som
beskrevet over at verbet alene er ikke-telisk, mens partikkelverbet er telisk. Noen ganger er
imidlertid verbkomponenten alene også telisk. I disse tilfellene fører dermed partikkelen ikke
til en endring for aksjonsarten (låse – låse opp). Andre ganger kan verbkomponenten brukes
både ikke-telisk og telisk (gå), og i noen få tilfeller er den ikke-durativ (finne), selv om
partikkelverbet fortsatt blir telisk (gå opp – finne ut). For noen av tilfellene med enten ikketelisk eller telisk aksjonsart, kan derimot også partikkelverbet tolkes til å ha enten telisk eller
ikke-telisk aksjonsart (slippe inn lyset på fem minutter/slippe inn lyset i en time). For disse
eksemplene vil aksjonsarten avhenge av om verbkomponenten har en nominal utfylling eller
ikke. Til slutt er det noen få partikkelverb som uttrykker en ikke-telisk aksjonsart der også
verbkomponenten er ikke-telisk alene (se ut – se, holde på – holde).
Uavhengig av de ulike skiftene i aksjonsart som tabellen viser, kan vi trekke en generell
konklusjon basert på de funnene som er gjort. I de fleste tilfellene skjer det nemlig en endring
i aksjonsarten som følge av at partikkelen settes til verbkomponenten. Som en ytterligere
generalisering, på bakgrunn av det tabell (3) viser, kan det konkluderes med at partikkelen
fører til en endring i aksjonsarten og at den for partikkelverbet som oftest resulterer i å være
telisk. Samtidig tar ikke den analysen som er gjort av partikkelverbene i forhold til aksjonsart
hensyn til skillet mellom partikkelverb som er absolutte idiomer og de partikkelverbene som
kanskje mer befinner seg i den gråsonen av idiomatisitet som ble diskutert i forrige kapittel.
Det kan tenkes at det ville være en forskjell i aksjonsarten for partikkelverbene innenfor de to
ulike gruppene der man kunne tenke seg at de egentlige idiomatiske verbene kunne være både
teliske og ikke-teliske, men at gråsoneverbene for eksempel alltid var teliske. Dette var det
dessverre ikke rom for å diskutere i denne oppgaven, og jeg må derfor overlate det spørsmålet
til fremtidig forskning.
4.2 Syntaks
Når en partikkel settes sammen med et verb i en [V + Prt] til et partikkelverb, ses det både
fonologiske, semantiske og syntaktiske endringer i verbet. Det er blitt påpekt at V + Prt får
orduttale samtidig som partikkelen i de aller fleste tilfellene endrer tolkningen av verbet. I
tillegg påfører partikkelen også gjerne en endring i aksjonsarten i verbet. Disse funnene skulle
derfor tilsi at verbet sammen med partikkelen fungerer som én enhet både fonologisk,
semantisk og syntaktisk. Samtidig er det blitt påpekt at partikkelen aldri kan ta en utfylling, | 56
men at interne argumenter står til verbkomponenten alene. Partikkelen beskrives ytterligere av
Dehé et al. (2002b) som et ledd som ikke tildeler abstrakt kasus til verbkomplementer, og der
det på bakgrunn av ulike semantiske og syntaktiske egenskaper hos partikkelverbet må antas
en nær relasjon mellom verbet og partikkelen (Dehé et al. 2002b:3). Ut ifra dette kan det antas
at [V + Prt] danner en enhet og at partikkelverbet også må være en enhet i strukturen.
Den nære relasjonen mellom verbet og partikkelen skal ivaretas i den syntaktiske strukturen,
samtidig som det er vanskelig å få partikkelen til å passe inn i de fleste frasestrukturteorier
fordi partikler funksjonelt ikke utgjør en egen ordklasse (Toivonen 2003:xi). Toivonen
beskriver partikkelen ytterligere som et syntaktisk uavhengig ord som ikke projiserer
komplette fraser, men der partikkelen må være adjungert til verbet i V (Toivonen 2003:1).
Når partikkelen adjungeres til verbet i V, vil partikkelverbet likevel fortsatt være et verb hvor
verbets spesifikke ordegenskaper er ivaretatt. Samtidig kan verbkomponenten flytte ut av V i
de tilfellene der verb + partikkel ikke nødvendigvis står sammen.
Partikkelverbet får, som alle andre verb, tempus ved at verbet flytter til den funksjonelle
projeksjonen TP15 som står over den leksikalske projeksjonen VP i strukturen (Faarlund
2005:85-87). Deretter flytter verbet videre til C i helsetninger. Samtidig står tempusmorfemet
alltid bak verbkomponenten i norsk og ikke til partikkelen (spiste opp – *spise oppte, leser ut
– *lese uter). Dette skulle tilsi at det er bare verbkomponenten alene som flytter til TP, og at
partikkelen blir stående igjen i VP. I setninger som inneholder et setningsadverbial (han
spiser ikke opp) eller i topikalisert ikke–subjekt (derfor spiser han opp), ser man tydelig at
verbkomponenten flytter alene til TP. I disse tilfellene blir også partikkelen stående igjen i
VP. At verbet flytter til TP for å få tempus og at det i noen tilfeller står andre ord i mellom
verbet og partikkelen, forandrer inidlertid ikke partikkelverbet som en enhet. Enheten som
partikkelverbet danner blir satt inn som en enhet fra leksikon og når verbet flytter til TP, kan
enheten opprettholdes fordi det står igjen et spor etter verbet i V:
(34) a Jeg [CP spiser [TP spiseri
(+fin) [T′ ikke [V ti
opp [DP maten]]]]]
15 Jeg velger å benytte TP og ikke IP fordi norsk bare har tempusinfleksjoner på verbet og ikke person- og tallbøyning som IP rommer. | 57
Dersom partikkelen adjungerer til verbet i V vil dette kunne underbygge hypotesen om at
verbet sammen med partikkelen utgjør én enhet samtidig som at verbet kan flytte alene til TP.
Dette viser også at partikkelverbet ikke nødvendigvis opptrer som ett ord i syntaksen.
Toivonen fremlegger en analyse basert på partikkelverb som hører til gruppe I, altså
kausativkonstruksjoner av typen Pia sparkade upp bollen ’Pia sparket opp ballen’ (Toivonen
2003:1). Innenfor det generative rammeverket er det blitt fremlagt mange ulike analyser av
partikkelverb, men de fleste omhandler nettopp kausativkonstruksjonene (Se: Svenonius
1996, Ramchand og Svenonius 2002, Dehé 2002a). Samtidig kan ikke de syntaktiske
analysene av partikkelverb tilhørende gruppe I antas å skulle kunne overføres til gruppen
partikkelverb som tilhører gruppe II fordi de to gruppene syntaktisk opererer forskjellig.
Toivonen beskriver også tilfeller av partikkelverb hvor partikkelen kan utgjøre en del av en
idiomatisk verb-partikkelkombinasjon (Toivonen 2003:157), der hun hevder at de idiomatiske
partikkelverbkonstruksjonene ikke har særegne, spesifikke syntaktiske egenskaper. Strukturelt
antar derfor Toivonen at de vil være identiske med kausativkonstruksjonene (Toivonen
2003:155). Dette begrunnes av Toivonen med at idiomer også kan inkludere ord som ikke
projiserer fraser (Toivonen 2003:155). Det kan være verdt å merke seg at Toivonen beskriver
svenske partikkelverb, og i svensk er rekkefølgen på leddene alltid [V + Prt + NP] (Toivonen
2003:159). En lik syntaktisk struktur for svenske kausativkonstruksjoner og idiomatiske
partikkelverb kan derfor forsvares på grunnlag av rekkefølgen på leddene. I grupperingen av
partikkelverbene som ble utført i kapittel 2, ble det imidlertid vist at de idiomatiske
partikkelverbene er forskjellige fra kausativkonstruksjonene på flere viktige områder. Derav
virker det urimelig å anta at partikkelverbene innenfor de to hovedgruppene opptrer i
identiske syntaktiske strukturer.
I analysene av partikkelverb tilhørende gruppe I som kausative konstruksjoner, står
småsetningsanalysen sentralt i flere forskjellige arbeider (Svenonius 1996, Ramchand og
Svenonius 2002), mens noen har foreslått at partikkelen bare er en kjerne P i en PP som er
adjungert til V-bar (Platzack 1998). En sentral egenskap som blir påpekt for denne gruppen
partikkelverb, er at plasseringen av partikkelen kan veksle mellom pre- og
postobjektsplassering uten at setningen blir ugrammatisk. Ramchand og Svenonius (2002)
påpeker at en analyse må tillate både pre- og postobjektsplasseringen av partikkelen
(Ramchand og Svenonius 2002:6). Svenonius (1996) argumenterer også for at det er
sannsynlig at den syntaktiske strukturens betydning reflekteres direkte ved at NP-utfyllingen
danner en småsetning med partikkelen. Når partikkelen er plassert bak verbutfyllingen, regnes | 58
den som et predikat i en småsetning (SC) som har verbutfyllingen som subjekt. Samtidig
argumenterer Svenonius for at alle småsetninger har et funksjonelt hode F. Ytterligere antar
Svenonius at et sterkt drag for EPP (Extended Projection Principle) er representert i F-kjernen
til småsetningen som krever at et nominalt element er representert. Dette gir den følgende
detaljerte analysen av kausativkonstruksjonen der partikkelen er plassert etter NP-utfyllingen
(Svenonius 1996:6-8):
(35) a The doorman threw [FP the drunksi
F [PP ti
[out]]]
Svenonius påpeker deretter muligheten for at partikkelen i noen sammenhenger kan stå foran
NP-utfyllingen der han antar at partikkelen får kjerneflytting til F som gir følgende struktur
(Svenonius 1996:8-9):
(36) a The doorman threw [FP outi
[PP the drunks [ti
]]]
Småsetningsanalysen som vist i (35) og (36) vil dermed kunne gjøre rede for vekslingen av
partikkelens plassering mellom pre- og postobjektsplassen. Videre medfører
småsetningsanalysen at partikkelen flytter til et funksjonelt hode i en egen projeksjon der
partikkelen blant annet kan ha en PP som utfylling (Svenonius 1996:6-10).
Hovedargumentet for at partikkelen i de idiomatiske partikkelverbene adjungerer med verbet i
V, er, ifølge Jackendoff, at den ikke kan projisere en egen frase fordi partikkelen ikke tar en
utfylling (Dehé et al. 2002b:89). Jeg hevder at dersom partikkelen er adjungert til verbet i V
vil dette kunne underbygge den nære relasjonen mellom verbet og partikkelen og vise at
verbet sammen med partikkelen fungerer som en enhet. Samtidig vil ikke denne analysen
kunne aksepteres for kausativkonstruksjonene som er partikkelverb tilhørende gruppe I fordi
partikkelen i denne typen partikkelverb projiserer en egen frase. Derimot foreslår jeg at den
typen partikkelverb heller analyseres som en småsetning som vist i (35) og (36). Med disse to
ulike syntaktiske strukturene vil også forskjellene mellom de to gruppene syntaktisk komme
frem, og samtidig underbygges det ytterligere at det er hensiktsmessig å dele partikkelverbene
inn i to hovedgrupper.
I den videre redegjørelsen og syntaktiske analysen av partikkelverbene, antar jeg at
partikkelen er et ikke-projiserende ord som er adjungert til verbet i V. | 59
4.2.1 Syntaktiske strukturer
I minimalismen beskrives external merge ’ekstern spleis’ som den operasjonen man antar at
henter ord fra leksikon og fører komponentene sammen til en struktur i henhold til allmenne
syntaktiske prinsipper (Radford 2004:199). Samtidig kan ikke ekstern spleis tillate at for
mange elementer spleises inn i strukturen samtidig fordi dette vil kunne generere
ugrammatiske setninger. Man antar at kun to elementer kan spleises inn i strukturen om
gangen slik at for strukturer som inneholder flere enn to elementer, må ekstern spleis foregå
som en to- eller flertrinnsprosess (Boeckx 2006:78). Denne flertrinnsprosessen vil typisk også
gjelde for de tilfellene der en setning med et partikkelverb skal spleises inn i en syntaktisk
struktur der verbkomponenten er transitiv og med et direkte objekt som også må på plass i
strukturen:
(37) a …, men jeg skar opp lokket på esken (MIV_no:240)
Fordi partikkelverbene som det redegjøres for i denne oppgaven er idiomatiske og følgelig
lagret som én enhet i leksikon, antas det også at partikkelverbet som en helhet spleises inn i
strukturen som en enhet. Partikkelverbet hentes som en enhet fra leksikon sammen med
verbutfyllingen. Det neste trinnet i spleiseprosessen vil være å hente subjektet fra leksikon og
sette dette inn i strukturen. Dette skulle dermed også tilsi at når verbkomponenten er transitiv
vil ekstern spleis foregå som en prosess over to trinn. Det første trinnet i prosessen vil være
eksternt å spleise partikkelverbet "skar opp" fra (37) a, inn på kjerneplassen V i VP der
partikkelen er adjungert til verbet i V samtidig med at verbutfyllingen "lokket på esken" settes
inn på den interne argumentplassen til V-bar16. Deretter hentes verbets eksterne argument,
subjektet "jeg", inn fra leksikon og spleises inn på ekstern argumentplass slik at en komplett
VP genereres. Den grunnleggende trestrukturen til setningen blir derav følgende:
16 Her er beskrivelsen noe forenklet. Jeg antar at leddene som utgjør objektet også må spleises sammen, først til
en NP og siden til en DP, før den settes inn i strukturen. | 60
(38)
Strukturen i (38) viser at partikkelen er adjungert til verbet i V og jeg antar derfor at den nære
relasjonen mellom verbet og partikkelen ivaretas samtidig som adjungeringen underbygger at
partikkelverbet er et idiomatisk uttrykk. Samtidig viser strukturen også at objektsleddet står
som utfylling til verbet og at partikkelverbet og objektet sammen med subjektet danner en
komplett VP.
I de tilfellene der verbkomponenten i partikkelverbet er intransitiv, vil komponentene kunne
spleises eksternt inn i strukturen som en enkeltprosess fordi setningen da bare vil ha to
obligatoriske ledd:
(39) a En bok, et par disketter og en haug papirer dukket fram...(DUB_no:316)
Det er to obligatoriske komponenter i setningen i (39) a som må inn i strukturen for at den
skal bli grammatisk korrekt, og det er partikkelverbet "dukket fram" og subjektet som utgjøres
av en kompleks NP "en bok, et par disketter og en haug papirer". Ekstern spleis henter derfor
partikkelverbet inn fra leksikon og spleiser det inn på kjerneplassen V i VP der partikkelen
også i dette tilfellet vil være adjungert til verbet i V. Samtidig vil ekstern spleis kunne hente
subjektet fra leksikon i den samme prosessen, og sette det inn på ekstern argumentplass slik at
VP
DP
jeg
V’
DP
lokket på
esken
V
V
skar
Prt
opp | 61
det dannes en full VP17. De to obligatoriske komponentene spleises derfor eksternt inn i en
enkeltprosess som genererer følgende grunnleggende trestruktur:
(40)
Strukturen i (40) viser at partikkelen er adjungert til verbet i V og at det eksterne argumentet
kan spleises inn på <spec, VP> slik at strukturen blir grammatisk korrekt. Samtidig antas det
at analysen av et intransitivt partikkelverb ivaretar den nære relasjonen mellom verbet og
partikkelen, og at den også underbygger hypotesen om at verbet sammen med partikkelen
fungerer som én enhet. Både avgrensningen av partikkelverbene i kapittel 2 og de analysene
som er foretatt i dette kapitlet med hensyn til partikkelverbets semantikk, aksjonsart og
syntaktiske struktur, gir også evidens for at [V + Prt] fungerer som en enhet slik det vises i
den syntaktiske strukturen.
I kapittel 2 ble det også kort beskrevet tilfeller der rekkefølgen på komponentene i
partikkelverbkonstruksjonen i noen tilfeller kan være [V + NP + Prt] for partikkelverbene som
tilhører gruppe II, men der det antas at en restriksjon tilsier at objektet må være et pronomen
17 Denne beskrivelsen er også forenklet. Jeg antar også her at subjektet må spleises sammen først til en NP og siden til en DP før den settes inn i strukturen.
VP
DP
jeg
V’
V
V
stod
Prt
opp | 62
ved klitisering av pronomenet til verbet. Det er dessverre ikke rom for en dyptgående analyse
av dette fenomenet innenfor rammene i denne oppgaven, men det skal likevel beskrives i
korthet i forhold til syntaktisk struktur.
Når objektet utgjøres av et pronomen, er verbkomponenten naturligvis transitiv og tar objekt.
Det antas derfor at ekstern spleis vil hente komponentene fra leksikon og spleise disse inn i en
syntaktisk struktur der rekkefølgen på leddene initialt vil være som for eksemplet i (38).
Deretter kan man tenke seg at objektet som utgjøres av et pronomen, deretter adjungeres til
verbet i V slik at leddet flytter fra intern argumentplass. En grunn til å anta at objektet
adjungerer til verbet er at når det utgjøres av et pronomen, klitiserer det til verbet og
sekvensen av verb + pronomen + partikkel uttales som ett ord med tonelag 2.
Når objektet flytter fra intern argumentplass til verbet i V oppover i den syntaktiske strukturen
tenkte man seg tidligere at det var en operasjon "flytt" som plasserte setningskomponenter på
andre steder i strukturen enn der de først ble spleiset inn (Faarlund 2005:62). Chomsky
påpeker imidlertid at flytting bare er en annen form for spleis (Chomsky gjengitt fra Radford
2004:199). Ytterligere betegnes derfor den operasjonen som flytter allerede eksisterende ledd
i strukturen til en ny posisjon, som internal merge ’intern spleis’ (Radford 2004:199). Intern
spleis virker derfor strukturinternt ved at den flytter ledd som allerede finnes i strukturen.
Barbara Citko (2005) forklarer dette med at operasjonen har den samme effekten på
syntaktiske strukturer som "flytt" tidligere indikerte (Citko 2005:475). I motsetning til ekstern
spleis som henter komponenter fra leksikon og bygger opp en struktur, virker intern spleis
kun på ledd som allerede er satt inn i strukturen slik at intern spleis fører til en endring av
leddenes plassering. Det er også dette som antas at inntreffer når rekkefølgen i
partikkelverbkonstruksjonen blir [V + NP + Prt]. Samtidig redegjøres det ikke med intern
spleis hvilke konsekvenser denne leddrekkefølgen får for partikkelens plassering i strukturen,
eller hvordan den nære relasjonen mellom verbet og partikkelen fortsatt kan opprettholdes. Et
for meg uløst problem er at pronomenet adjungeres "under" partikkelen i V som allerede er
der, samtidig som forventet plassering ville være mellom verbet og partikkelen. Det finnes
imidlertid ingen plass mellom verbet og partikkelen som objektet kan adjungere til.
Fenomenet som er blitt beskrevet her, er imidlertid ikke hovedformålet med denne oppgaven
selv om fenomenet likevel er interessant, med det bør heller antas å være et mål for videre
forskning. | 63
4.3 Konklusjon
I dette kapitlet har vi sett på detaljerte analyser av partikkelverbet både som et idiomatisk
uttrykk, og av hvordan aksjonsarten endres som følge av verbet. Samtidig har vi også sett på
hvordan partikkelverb kan hentes inn i syntaktiske strukturer og at den nære relasjonen
mellom verbet og partikkelen kommer til uttrykk ved at partikkelen kan adjungeres til verbet i
V. I tillegg til dette har vi også sett at partikkelen i de fleste tilfellene endrer betydningen til
verbkomponenten den står til, og at aksjonsarten i de fleste tilfellene med partikkelverb blir
telisk. Analysene som er utført underbygger også hypotesen om (som sagt) at partikkelverbet
fungerer som en en enhet både semantisk og syntaktisk, samtidig som diskusjonen rundt
syntaktiske strukturer påpeker at partikkelverb tilhørende henholdsvis gruppe I og II
syntaktisk bør analyseres forskjellig.

5 Kontrastiv analyse av norsk og spansk
Den kontrastive analysen av norsk og spansk har to hovedformål. For det første skal analysen
beskrive og utdype hvordan norske partikkelverb som tilhører gruppe II kan oversettes til
spansk på grunnlag av at denne typen partikkelverb ikke finnes i spansk språk. De funnene
som er gjort med hensyn til hvordan partikkelverbene oversettes i hvert enkelt tilfelle, beror
på analysene av datamaterialet som er utarbeidet for denne oppgaven. Samtidig fokuserer den
kontrastive analysen også på om de spanske oversetterne oppfatter verbet + partikkelen i
partikkelverbet som én enhet syntaktisk og semantisk. Dersom den kontrastive analysen viser
at spanske morsmålsbrukere, som oversetterne er, også oppfatter at verbet + partikkelen
danner en syntaktisk og semantisk enhet, vil dette underbygge hypotesen som jeg argumenter
i denne oppgaven om at partikkelverbet fungerer som en enhet. Dette vil i hovedsak komme
til uttrykk i de spanske oversettelsene dersom denne gjengir partikkelverbets betydning og
den norske og den spanske setningen derav kan tolkes som semantisk ekvivalente. I kapittel 4
redegjorde jeg for påstanden om at partikkelverbet fungerer som én enhet semantisk og
syntaktisk, samtidig som jeg la frem begrunnelser som underbygger denne påstanden. Derav
så vi at på bakgrunn av semantiske og syntaktiske forhold ved partikkelverbet, kan dette antas
å fungere som en enhet. I analysen av oversettelsene av de norske partikkelverbene, blir det
derfor lagt vekt på hvordan det kommer til uttrykk i de spanske oversatte tekstene dersom
også de spanske oversetterne har forstått partikkelverbene som én enhet. Dersom de spanske
oversettelsene har en ekvivalent semantikk sammenlignet med den norske setningen, vil dette
underbygge at verbet + partikkelen fungerer som en enhet fordi de også oppfattes sånn av
morsmålsbrukere av et annet språk enn norsk.
Den kontrastive analysen fokuserer også på om det finnes tilfeller der den spanske
oversettelsen semantisk er forskjellig fra den norske setningen, og derav forsøkes det å
forklare mulige årsaker til dette. Ytterligere vil beskrivelsen av oversettelsene også se på om
den spanske oversettelsen av partikkelverbet i isolasjon kan underbygge at partikkelverbet
kan regnes som en enhet ved at den konkrete spanske oversettelsen av partikkelverbet gjengir
den idiomatiske betydningen som partikkelverbet har. Samtidig kan det tenkes at
oversettelsen som en helhet ikke ivaretar den norske strukturens semantikk på grunn av
avvikende oversettelse av andre setningsledd. Et annet mål for analysen er også å se på om
oversettelsene i noen tilfeller semantisk er ekvivalent med den norske originalstrukturen, men
at strukturene syntaktisk avviker fra hverandre. For andre tilfeller igjen er det relevant å se på | 65
om syntaktiske avvik i oversettelsen kan få konsekvenser for semantikken. Samtidig er det
også lagt vekt på aksjonsarten i de spanske oversettelsene for å avdekke om den
korresponderer med partikkelverbets aksjonsart, og derav den norske setningens aksjonsart.
Dersom aksjonsarten i noen av oversettelsene avviker fra den norske, vil det bli forsøkt
etablert årsaker også for dette. De spanske oversetterne antas videre å ha benyttet forskjellige
oversettelsesmetoder som kommer til uttrykk på ulike måter i den oversatte teksten. I
oversettelsen kan man tenke seg at med flere metoder brukt i oversettelsen samtidig, vil dette
kunne gjengi originalteksten bedre enn for tilfeller der bare en metode er benyttet alene.
Oversettelsesmetode står i samsvar med oversettelsesteori slik at den første delen av dette
kapitlet (5.1) handler om oversettelsesteori generelt. Her fokuseres det spesielt på hva som
kjennetegner en god oversettelse, samtidig som de viktigste momentene rundt den oversatte
tekstens formål beskrives. Til slutt greies det kort ut om ulike oversettelsesmetoder og
hvordan disse kan gi seg utslag i oversettelsen av partikkelverb. Deretter fremlegges det i den
andre delen av dette kapitlet (5.2) en kort oversikt over hvordan de norske partikkelverbene er
oversatt til spansk med hensyn til type verb, komplekse konstruksjon eller omskrivning.
Samtidig blir det gjort rede for hvordan termene "type verb, komplekse konstruksjon og
omskrivning" skal forstås. Deretter beskrives de ulike typene av spanske oversettelser i den
kontrastive analysen mellom norsk og spansk (5.3) der detaljene i den spanske oversettelsen
utdypes. De ulike oversettelsene til spansk beskrives inngående, og i hovedsak fokuseres det
på de tilfellene der den spanske oversettelsen er forskjellig fra den norske med hensyn til
enten struktur, betydning eller aksjonsart. Det kontrastive analysekapitlet er samtidig inndelt i
tre delkapitler hvor det første (5.3.1) omhandler partikkelverbene med transitiv
verbkomponent, mens de tilfellene der verbkomponenten er intransitiv, beskrives i det andre
delkapitlet (5.3.2). Ytterligere kommenteres det kort i det siste delkapitlet (5.3.3) hvilke
spanske verb som er oversatt til norsk med partikkelverb. Til slutt, i den siste delen av dette
kapitlet (5.4), trekkes det en kort konklusjon på bakgrunn av den kontrastive analysen som er
beskrevet og de funnene som er gjort.
I den kontrastive analysen har jeg valgt ut typiske eksempler for hver enkelt kategori eller
type oversettelse som jeg viser eksplisitt i kapitlet. For en komplett oversikt over
datamaterialet og eksemplene, henviser jeg til appendiks B og C. Disse to appendiksene tar
henholdsvis for seg gruppen av partikkelverb med transitiv og intransitiv verbkomponent.
Appendiksene viser de norske og de spanske eksemplene, partikkelverbenes og de spanske | 66
verbenes betydning og de norske og spanske setningenes aksjonsart. For detaljene rundt de
spanske verbene som er oversatt med norske partikkelverb, henviser jeg til appendiks D. Legg
merke til at i alle eksemplene som vises i teksten, er det norske partikkelverbet samt den
spanske oversettelsen av verbet, uthevet. I tillegg er direkte objekter samt utfyllingen til
valensbundne preposisjonsfraser understreket i de tilfellene der disse komplementene
uttrykkes eksplisitt i eksemplet.
5.1 Oversettelsesteori- og metode
Å oversette tekster fra et språk til et annet kan i mange tilfeller være utfordrende. En god
oversettelse bør være definert i et klart mål for oversettelsen, og samtidig være gjennomført
med gode oversettelsesmetoder. Videre er det viktig at den som oversetter har en både
språklig og kulturell forståelse av det språket som teksten skal oversettes fra. I oversettelse av
en tekst må oversetteren først danne seg en forståelse av teksten og dens innhold. Et videre
mål for oversetteren er å skulle gjengi originalteksten i et annet språk, nemlig det språket som
teksten oversettes til. Ifølge Antin Fougner Rydning er oversetterens overordnede mål å skulle
gjenskape betydningen fra originalforfatterens tekst, og samtidig kunne produsere ekvivalente
forståelige tekster for leserne (Rydning 1988:243). Samtidig bør en oversetter også vite at det
er en nær sammenheng mellom det språket en person snakker (eller skriver) og denne
personens kultur. I tillegg til dette kommer, ifølge Kirsten Malmkjær, forståelsen av verdenen
rundt ham eller henne (Malmkjær 2005:42). Ytterligere, i henhold til Marianne Lederer, vil
den språklige og betydningsmessige kvaliteten på den oversatte teksten i stor grad komme an
på oversetterens skriveferdigheter og kjennskap til språkene (Lederer 2003:3).
For at oversettelsen skal være god, må oversetteren i tillegg ha både en lingvistisk
kompetanse om det aktuelle språkets oppbygning, men også en samtidig leksikonkunnskap
om ulike ords betydning og bruk (Lederer 2003:23). Vi kan si at oversetteren har en komplett
forståelse av lingvistiske komponenter i et språk når han eller hun forstår betydningen til det
som eksplisitt uttrykkes i en tekst. Å forstå eksplisitt uttrykte ord og uttrykk kan videre sies å
være det samme som å ha kjennskap til språkets grammatikk og oppbygning (Lederer
2003:23-24). Samtidig er det også viktig at oversetteren forstår det som implisitt uttrykkes i
en tekst. Med en implisitt uttrykt betydning forstår vi konteksten den aktuelle teksten står i
samt de ulike bruksområdene språkets ordforråd har (Lederer 2003:23-24). Parallelt må en
også ta høyde for at ord påvirkes av både en muntlig, kulturell, situasjonsbetinget, pragmatisk
og etnografisk kontekst, og ikke kun kan forstås og oversettes isolert (Rydning 1988:247). | 67
Når en tekst skal oversettes, kan oversetteren så ta i bruk ulike metoder som på forskjellige
måter gjenspeiler formålet til den oversatte teksten. Rydning deler oversettelsesmetode inn i
tre ulike komponenter. Disse tre komponentene er alle viktige bidragsytere for oversettelsen
ved at de utfyller hverandre. Samtidig vil komponentene brukt hver for seg vanskeliggjøre å
få til gode oversettelser. De tre komponentene oversetteren kan velge mellom som metode, og
som beskrives av Rydning, er literal ’bokstavelig’, semantic ’semantisk’ eller communicative
’kommunikativ’ oversettelse (Rydning 1988:243). Den første metoden er sjelden vanskelig
ved at teksten oversettes ord for ord. Metoden er også nødvendig til en viss grad for
oversettelsen fordi den bidrar til tekstens helhet. Gode oversettere bør heller ikke ha
problemer med å forstå referansene til et enkelt ord eller en struktur (Rydning 1988:244). En
utfordring med bare å benytte denne metoden, er at det kan være vanskelig å vite når man kan
oversette et ord direkte. Særlig utfordrende er metoden dersom oversetteren ikke kjenner
opprinnelsesspråket godt nok (Rydning 1988:244). Med kun denne metoden vil heller ikke
ordets referanse eller konteksten det står i, bli tatt med i betraktningen (Rydning 1988:244).
Det andre nivået i metoden for oversettelse, semantikken, kan benyttes i de tilfellene der det
er en sammenlignbar lingvistisk form på et ord eller en struktur mellom originalspråket og det
språket som er målet for oversettelsen (Rydning 1988:245). Likevel vil man oversette
betydningen til et ord, en frase eller en setning i isolasjon dersom man benytter denne
metoden alene. Dette øker risikoen for at betydningen til den opprinnelige forfatterens tekst
blir svekket (Rydning 1988:245). Både metode en og to er derimot enkle i bruk og er kanskje
fristende for enkelte. Rydning påpeker imidlertid viktigheten av at oversettere bør unngå
enkle utveier i oversettelsen av en tekst for å kunne gjenskape gode tekster (Rydning
1988:246). På dette grunnlaget bør det derfor også være det tredje nivået, ’kommunikativ’
oversettelse, som benyttes. Målet med denne metoden er å skape en kommunikativ ekvivalens
mellom to tekster (Rydning 1988:246). Dette tredje nivået gjør nemlig at oversetteren må
assosiere ekstra-lingvistisk kunnskap inn i teksten i tillegg til de lingvistiske kategoriene han
eller hun oppfatter som grammatisk korrekte i originalteksten. Oversetteren skal kunne
ekstrahere den betydningen som forfatteren av den originale teksten har ment. Når denne
betydningen er forstått, kan oversetteren deretter skrive denne om til en korrekt oversettelse
uten nødvendigvis å gjengi ordrett fra den opprinnelige teksten (Rydning 1988:246).
Ytterligere skulle man på dette grunnlaget anta at det vil være den tredje metoden som i de
fleste tilfellene ville gi den beste oversettelsen, også i spansk oversettelse av partikkelverb. | 68
Like fullt kan det i oversettelse av partikkelverb til spansk antas at metode to, semantisk
oversettelse, kan gi gode oversettelser. Samtidig har denne metoden noen restriksjoner i
forhold til når den er best anvendbar i oversettelsen av partikkelverb.
De tre ulike metodene kan bevirke ulike konsekvenser for oversettelsen av partikkelverb i
spansk. Vi har sett at partikkelverbet på grunnlag av betydningen sin og på hvordan det
opererer syntaktisk, antas verbet + partikkelen å danne én enhet. Metode en, "bokstavelig
oversettelse" der man oversetter ord-for-ord, antas å bli problematisk i oversettelsen av
partikkelverbet fordi denne metoden vil kunne innebære at verbkomponenten oversettes med
et verb og partikkelen med en preposisjon. Metode en vil derfor ikke kunne ivareta
partikkelverbets særegne semantiske og syntaktiske egenskaper, og oversettelsen vil resultere
i å være mangelfull eller feiltolkende. Samtidig kan partikkelverbet i mange tilfeller på
grunnlag av betydningen det har, oversettes til et enkelt verb i spansk. I disse tilfellene kan
metode to, "semantisk oversettelse", benyttes dersom den syntaktiske strukturen som verbet
opererer i, ivaretas som en helhet slik at setningene strukturelt er like, og den spanske
oversettelsen blir semantisk ekvivalent med den norske setningen. På den andre siden blir
metode to problematisk i de tilfellene der det for eksempel ikke finnes semantisk ekvivalente
verb i spansk som isolert samsvarer med partikkelverbet som skal oversettes. Likeledes er
metoden utfordrende dersom den spanske oversetteren må legge til komplementer i
oversettelsen som ikke finnes i den norske originalsetningen, for at oversettelsen semantisk
skal kunne forsvares. Da kan ikke oversetteren lenger benytte metode to, men må i stedet ta i
bruk andre språklige virkemidler som for eksempel omskrivning, for at oversettelsen skal
kunne gjengi den norske setningen semantisk. Selv om metode to også tilsier at man
oversetter hvert ord eller hver frase til en viss grad i isolasjon, kan denne metoden imidlertid
føre til at nyanseforskjeller og flerbetydninger i ord og fraser ikke ivaretas.
Et spesifikt partikkelverb kan benyttes i ulike tekster hvor det dertil har ulike betydninger
avhengig av konteksten det står i. Når et partikkelverb av denne typen benyttes i flere
forskjellige setninger, må partikkelverbets betydning analyseres for hvert enkelt tilfelle i
tekstsammenheng. Dersom den spanske oversetteren kun ser på partikkelverbets betydning i
isolasjon eller bare antar én betydning for dette partikkelverbet i alle sammenhenger, vil ikke
den spanske oversettelsen av den norske originalteksten bli ekvivalent for alle setningene hvor
partikkelverbet brukes. I disse tilfellene kan man tenke seg at oversetteren må ta i bruk den
tredje metoden. Den tredje metoden, "kommunikativ oversettelse", kan også særlig komme til | 69
uttrykk i de tilfellene der det norske partikkelverbet er oversatt mer komplekst til spansk enn
med bare et enkelt verb. Samtidig kan det tenkes at med denne metoden vil noen spanske
oversettelser syntaktisk være forskjellig fra den norske originalsetningen, men at semantikken
like fullt er kommunikativ ekvivalent. I noen tilfeller kan oversetteren for eksempel skrive inn
komplementer i den spanske teksten som ikke finnes i den norske for å gjenskape
partikkelverbets betydning i den spanske oversettelsen.
Andre ganger kan oversetteren foreta en omskrivning av den norske teksten i oversettelsen til
spansk. I disse tilfellene er det betydningen til den norske teksten som står i fokus og ikke
nødvendigvis strukturen, men dette gjenspeiler igjen målet for en god oversettelse. Noen
ganger kan imidlertid den spanske strukturen være lik den norske uten at den spanske
oversettelsen gjengir betydningen til originalteksten. Avvikene mellom de to tekstene vil i
disse tilfellene være av ren semantisk art, der dette kan skyldes at oversetteren ikke fullt ut har
forstått betydningen til enten partikkelverbet alene, eller den konteksten som verbet står i. En
annen mulig årsak kan være at partikkelverbets betydning eller strukturen verbet står i, gir
andre assosiasjoner til oversetteren enn det som var ment fra originalforfatterens side.
Samtidig kan det konkluderes med her at den spanske oversetteren kan alternere eller
samkjøre metode to og tre hvis bruk av begge disse metodene vil indikere at verbet sammen
med partikkelen oppfattes som en enhet også av den spanske oversetteren.
Jeg har i et tidligere kapittel (2.1.3) lagt frem en begrunnelse på hvorfor jeg antar at spansk
ikke har partikkelverb. Samtidig har jeg vist at for visse norske kausativkonstruksjoner vil
både den spanske oversettelsens betydning og struktur, være lik den norske. Dette gjør seg
gjeldende som i eksemplet el hombre tiró el perro fuera de la casa ’mannen kastet hunden ut
av døra’. For de norske konstruksjonene med partikkelverb som jeg ser på i denne oppgaven,
finnes det derimot ingen lingvistisk ekvivalent struktur i spansk. Spansk synes dermed ikke å
ha konstruksjonen [V + Prt = Partikkelverb]. Dette innebærer at i mange tilfeller vil spansk ha
verb som kan gjengi det semantiske innholdet som verbet + partikkelen har i norsk. Samtidig
kan ikke det spanske verbets betydning i enkelte oversettelser isolert sett gjengi betydningen
til partikkelverbet. I noen av disse tilfellene er syntaksen til den oversatte teksten derfor blitt
endret, men på semantisk grunnlag. Jeg vil likevel ikke si at en syntaktisk avvikende tekst
nødvendigvis er en dårlig oversettelse. Den viser bare at ordforrådet i ulike språk ikke deler
inn verden på nøyaktig samme måte i forhold til ordene de tar i bruk, og at nyanser i ord vil
variere mellom språk. Samtidig kan en avvikende oversettelse si noe om hvordan de spanske | 70
oversetterne oppfatter at verbet sammen med partikkelen fungerer syntaktisk og semantisk.
Dette kommer særlig til uttrykk i de tilfellene hvor en omskrivning har funnet sted, men der
semantikken likevel ivaretas. Samtidig skal det påpekes at for de fleste oversettelsene hvor
enten metode to eller metode tre, eller kanskje begge to samtidig, er tatt i bruk, indikerer
metodene at den spanske oversetteren oppfatter partikkelverbet som et enkeltord fordi verbet
eller konstruksjonen som oversetter partikkelverbet, er semantisk ekvivalent med det norske
verbet.
I den kontrastive analysen mellom norsk og spansk skal vi se hvordan spanske oversettere
velger å oversette partikkelverb i ulike sammenhenger. Diskusjonen vil i stor grad dreie seg
om de tilfellene der den spanske oversettelsen avviker fra den norske teksten syntaktisk
og/eller semantisk der hovedfokuset for analysen er å se om også de spanske oversetterne ser
verbet sammen med partikkelen i et partikkelverb som én enhet. Aller først skal vi imidlertid
se en kort oversikt over de ulike typene av oversettelse som spansk har benyttet med hensyn
til type verb, komplekse konstruksjon eller omskrivning i oversettelsen for å danne oss et
oversiktsbilde av hvordan de spanske oversetterne oppfatter partikkelverbet med hensyn til
struktur og semantikk.
5.2 Spansk oversettelse av partikkelverb
Jeg har delt inn de spanske oversettelsene i to hovedgrupper. I gruppe 1 finnes de
oversettelsene hvor den spanske konstruksjonen er lik den norske. Den norske og den spanske
setningen sammenfaller her slik at både subjektet og eventuelle direkte objekt og andre
komplementer er like. I tillegg er partikkelverbet oversatt med et enkelt verb og den spanske
oversettelsen gjengir partikkelverbets betydning. I gruppe 2, derimot, samsvarer ikke den
spanske oversettelsen med den norske konstruksjonen. Et avvik som gir seg utslag i
syntaksen, er når partikkelverbet ikke er oversatt til et enkelt verb i spansk. Et annet
syntaktisk avvik er når subjekter og andre verbutfyllinger ikke sammenfaller med den norske
setningen. Samtidig er det noen ganger slik at det norske og det spanske eksemplet strukturelt
stemmer overens, men at betydningen til den spanske oversettelsen ikke gjengir
partikkelverbets betydning. I disse tilfellene er forskjellene semantiske. Jeg diskuterer
imidlertid mulige årsaker til de syntaktiske og semantiske forskjellene som forekommer.
Analysen tar òg for seg aksjonsarten til eksemplene. Her undersøker jeg om den spanske
oversettelsen har samme aksjonsart som den norske setningen den er oversatt fra. I de
tilfellene der aksjonsarten varierer mellom de to språkene, kommenterer jeg disse spesielt. | 71
Aksjonsarten er særlig relevant hvor oversetteren har måttet foreta et valg i oversettelsen som
det kan være interessant å se på hvor aksjonsarten enten fremkommer tydeligere eller på en
annen måte i spansk enn i den norske setningen.
Det er flere ulike typer verb, konstruksjoner og omskrivninger som de norske
partikkelverbene er blitt oversatt med til spansk. Med verbtyper mener jeg i denne
sammenhengen transitive,- intransitive- og pronominale verb samt kopulaverb. Betegnelsen
"pronominale verb" er den man i spanske grammatikker tradisjonelt benytter om en gruppe
verb som er sammensatt av en leksikalsk verbkomponent og et obligatorisk eller valgfritt
refleksivt pronomen se ’seg’ (Gómez Torrego 2002:114-115, Gutiérrez Araus 2004:134-136).
Videre oversetter spansk i noen tilfeller partikkelverbet med et verb som står sammen med et
verbkomplement complemento de régimen (heretter forkortet CR). Dette verbkomplementet
er en valensbunden preposisjonsfrase der preposisjonen er selektert av verbet.
Verbkomplementet CR kan sidestilles med preposisjonsobjekt som for eksempel "å tenke på
noen" i norsk og som er beskrevet i Faarlund et al. (1997:446).
Noen ganger har spansk også oversatt partikkelverb med det jeg vil kalle "komplekse
konstruksjoner". Jeg antar termen "komplekse konstruksjoner" først for de tilfellene der den
spanske oversettelsen benytter et verb sammen med enten en PP eller en NP. Disse får
henholdsvis betegnelsen V + PP og V + NP. Preposisjonsfrasen i den komplekse
konstruksjonen V + PP er ikke valensbunden, og preposisjonen er heller ikke selektert av
verbet i motsetning til i verbkomplementet CR. Videre antas termen "komplekse
konstruksjoner" også der den spanske oversettelsen av partikkelverbet er et idiomatisk
uttrykk. De idiomatiske uttrykkene som er brukt i oversettelsen har strukturen V + PP der
kjernen i PP har en nominal utfylling. Til de komplekse konstruksjonene regnes i tillegg også
de tilfellene hvor det er benyttet en perifrase volver + a + infinitivo ’å komme tilbake + til +
infinitiv’ i den spanske oversettelsen av partikkelverbet. Perifrasen antas å være benyttet som
en helhet i den spanske oversettelsen av partikkelverbet både på grunnlag av perifrasens
semantiske innhold og aksjonsart. Til slutt finnes det eksempler på at spansk benytter en
omskrivning av partikkelverbet i oversettelsen. Det norske partikkelverbet er i disse tilfellene
oversatt til enten en nomenfrase eller en adjektivfrase i spansk. Denne typen oversettelse
kaller jeg "omskrivning", og jeg gir de betegnelsen V -> NP og V -> AP. | 72
En fullstendig oversikt over de ulike oversettelsene samt antallet for hver enkelt gruppe kan
enkelt oppsummeres i en tabell. Tabell (4) viser derfor antallet for de ulike oversettelsene av
partikkelverb med transitiv verbkomponent, mens tabell (5) viser tilfellene der
verbkomponenten er intransitiv. Inndelingen mellom transitiv og intransitiv verbkomponent er
gjort fordi verbets mulighet til å ta objekt kommer til uttrykk i oversettelsen samtidig som de
spanske oversettelsene har tatt i bruk både transitive og intransitive verb i oversettelsen av
begge partikkelverbgruppene. I tabellene viser kolonnen "spansk oversettelse" de ulike
verbtypene, komplekse konstruksjonene og omskrivningene som er identifisert i analysen av
oversettelsene, mens kolonnen "antall" indikerer antallet av de ulike typene av oversettelse
som er identifisert. Detaljene rundt de ulike oversettelsene og hva antallet indikerer, kommer
jeg imidlertid tilbake til i den detaljerte kontrastive analysen:
Tabell (4)
Partikkelverb med transitiv verbkomponent
Spansk oversettelse Antall
Transitivt verb 106
Intransitivt verb 2
Pronominale verb 11
Kopulative verb 3
Valensbunden PP 2
V + PP 2
V + NP 11
Idiomatiske uttrykk 2
Perifrase 1
V -> NP X
V -> AP 1
Totalt 141
Tabell (5)
Partikkelverb med intransitiv verbkomponent
Spansk oversettelse Antall
Transitivt verb 4
Intransitivt verb 14
Pronominale verb 18
Kopulative verb 5
Valensbunden PP X
V + PP 1
V + NP 2
Idiomatiske uttrykk 2
Perifrase 1
V -> NP 2
V -> AP 1
Totalt 50 | 73
Tabell (4) viser at i de fleste tilfellene der partikkelverbet har transitiv verbkomponent, er
dette blitt oversatt til spansk med et transitivt verb. Samtidig er oversettelsene med andre
verbtyper, komplekse konstruksjoner og omskrivninger i mindretall. Dersom vi ser på tabell
(5) viser den at i oversettelsen av partikkelverbene med intransitiv verbkomponent er det i de
fleste tilfellene blitt benyttet intransitive og pronominale verb. De resterende verbtypene samt
både de komplekse konstruksjonene og omskrivningene er derimot brukt færre ganger også i
oversettelsen av intransitivt partikkelverb. På den andre siden viser tabellene derimot bare
hvordan selve partikkelverbet er oversatt. Tabellene gir dertil ingen informasjon om
ekvivalente eller avvikende syntaktiske og semantiske strukturer i den spanske oversettelsen
av den norske originalteksten. I tabellene gis det heller ingen indikasjon på hvilke metoder
oversetterne har benyttet seg av. Jeg beskriver derimot oversettelsene mer inngående i den
detaljerte kontrastive analysen av norsk og spansk. Vi begynner i den første delen (5.3.1) med
å se på oversettelsen av partikkelverb med transitiv verbkomponent. Jeg gjør oppmerksom på
at alle eksemplene for de transitive partikkelverbene finnes i sin helhet i appendiks B.
5.3 Detaljert kontrastiv analyse mellom norsk og spansk
5.3.1 Partikkelverb med transitiv verbkomponent
I oversettelsen av partikkelverb med transitiv verbkomponent, forventer jeg at spansk i de
fleste tilfellene benytter transitive verb. Dette er fordi transitive verb i spansk syntaktisk
opererer på samme måte som norske transitive verb. Verbet er toverdig og kan ha ett eksternt
og ett internt argument. Det spanske transitive verbet, som det norske, kan ta en utfylling i
form av et direkte objekt. Det direkte objektet er som oftest eksplisitt til stede i setningen,
men i noen tilfeller kan objektet være implisitt i strukturen. Videre har verbets eksterne
argument syntaktisk funksjon som subjekt i setningen og dette utgjøres som oftest av en NP.
For de norske partikkelverbene står imidlertid utfyllingen til verbkomponenten og ikke til
partikkelen. Men når verbkomponenten er transitiv, vil jeg heretter for enkelthets skyld regne
partikkelverbet som toverdig og at det tar både subjekt og objekt. Tabell (4) viser at den
spanske oversettelsen i de fleste tilfellene også er som forventet. I den spanske oversettelsen
av partikkelverb med transitiv verbkomponent, er det i de aller fleste tilfellene brukt
transitive verb. De transitive spanske verbene må ytterligere antas å kunne gjengi betydningen
til partikkelverbet slik at oversettelsen er semantisk ekvivalent. I disse tilfellene er det mest
nærliggende at oversetteren har benyttet metode to, "semantisk oversettelse", i oversettelsen,
samtidig som en semantisk ekvivalent struktur også innebærer at partikkelverbet oppfattes
som en enhet. | 74
Samtidig forventer jeg imidlertid også at de spanske oversettelsene er ikke bare semantisk
ekvivalente de norske setningene, men også syntaktisk like i de fleste tilfellene. For at den
spanske setningen skal være syntaktisk lik den norske, må subjekter og objekter samt andre
utfyllinger i de norske setningene være like eller samsvarende i de spanske oversettelsene.
Dette skulle for eksempel tilsi at når norsk benytter en passivkonstruksjon gjør spansk det
samme. Videre skulle det da også være sånn at når det direkte objektet er implisitt til stede i
norsk, skulle det også være implisitt i spansk. I de fleste eksemplene der spansk har oversatt
partikkelverbet med et transitivt verb, er den norske og den spanske setningen syntaktisk like.
Samtidig finnes det tilfeller hvor syntaksen differerer. Dette kommer vi tilbake til. Likeledes
som jeg forventer at syntaksen skal være lik, antar jeg at de norske setningene og de spanske
oversettelsene av disse innholdsmessig er semantisk ekvivalente. Dette skulle derfor tilsi at
betydningen til den spanske oversettelsen av partikkelverbet er innebygget i det spanske
verbet, og at den spanske oversettelsen benytter verb som gjengir betydningen til
partikkelverbet som en helhet. Dette viser seg også å være tilfellet for de fleste eksemplene.
Det er dermed flest setninger hvor det semantiske innholdet er ekvivalent mellom den norske
setningen og den spanske oversettelsen av denne.
Ytterligere regner jeg også med at setningenes aksjonsart, som er blitt studert i analysen av de
norske partikkelverbene, vil være likeverdig mellom de to språkene. Vi så i kapittel 4 at de
fleste partikkelverbene har telisk aksjonsart. Samtidig så vi at verbkomponenten alene som
oftest er ikke-telisk. Det er ikke enkelt å skulle definere aksjonsarten for de spanske verbene.
Verbene som er benyttet i oversettelsene, kan i mange tilfeller tolkes som ikke-teliske, men
dette er særlig gjeldende hvis man ser på verbet alene i isolasjon. Når aksjonsarten likevel er
definert som telisk for de spanske eksemplene mine selv om verbet alene er ikke-telisk,
henger dette sammen med to forhold. Aksjonsarten telisk vil også i spansk avhenge av om
verbet har en utfylling eller ikke, samtidig som aksjonsarten må ses ut ifra konteksten som
verbet står i. Derfor vil det være sånn i enkelte tilfeller at den spanske setningen som helhet
har telisk aksjonsart, mens verbet alene kan defineres som ikke-telisk. Jamfør her også
diskusjonen rundt de norske verbenes aksjonsart i kapittel 4 og tilstedeværelse av objekter
som eksempel. I de fleste tilfellene stemmer imidlertid også aksjonsarten mellom det norske
eksemplet og den spanske oversettelsen overens, slik at aksjonsarten er telisk. Samtidig kunne
man tenke seg tilfeller der partikkelen gir telisitet i den norske setningen, men at den spanske
oversettelsen ikke uttrykker denne aksjonsarten. I disse tilfellene kan man tenke seg to årsaker | 75
til at aksjonsarten varierer. En årsak kan være begrunnet i at spansk ikke greier å uttrykke den
samme telisiteten som den norske setningen, mens en annen årsak er at ulike tempussystemer
i norsk og spansk får konsekvenser for aksjonsarten i enkelte av oversettelsene. Dette skal vi
se nærmere på.
La oss nå først se på et typisk eksempel med et partikkelverb der den spanske oversettelsen
har benyttet et transitivt verb i oversettelsen av partikkelverbet. Her er det syntaktisk og
semantisk ekvivalens mellom de to språkene ved at verbutfyllinger og subjekter er like, og
semantikken kan regnes som kommunikativ ekvivalent mellom de språkene. I tillegg er
aksjonsarten som forventet telisk:
(41) a Jeg finner frem den minste kjelen (USH_no:96)
Sac-o la cacerola más pequeña (USH_sp:109)
velger -1.pers.sg best.art.sg.fem. kjele mest liten –sg.fem.
’Jeg velger den minste kjelen’
Vi ser først kort på den generelle syntaksen og morfologien til denne spanske setningen. I
spansk bøyes verb i både person og tall. Dette fører til at spansk i mange tilfeller kan la være å
realisere et subjektspronomen fordi verbendelsen indikerer både person- og tall (såkalt "prodrop”). Subjektet kan derfor sies å være implisitt til stede i setningen. Jeg kommenterer ikke
dette videre i oppgaven, men gjør leseren oppmerksom på at fenomenet forekommer. Verbet
sacar betyr ’å hente, velge’ og har verbendelsen –o som indikerer første person, entall, slik at
subjektet er likt mellom de to setningene ved at det i den norske setningen også utgjøres av
pronomenet "jeg". Det direkte objektet er også identisk mellom de to setningene der begge
språkene har nomenfrasen "den minste kjelen" i norsk og la cacerola más pequeña ’den
minste kjelen’ i spansk, som objekt. I tillegg gjengir det spanske verbet partikkelverbets
semantiske innhold som er ’å hente, velge’, og setningene er derfor samtidig semantisk
ekvivalente.
For de resterende eksemplene med samsvarende syntaktisk og semantisk struktur og der
partikkelverbet er oversatt med et transitivt verb, henviser jeg til appendiksnummer 1–79.
De ulike syntaktiske og semantiske forskjellene for tilfellene der et transitivt verb er brukt i
den spanske oversettelsen, blir beskrevet mer inngående i kapitlet om verbtyper (5.3.1.1.1).
Deretter diskuteres avvikene som gjelder for de tilfellene der spansk enten benytter et | 76
intransitivt eller et pronominalt verb i oversettelsen (i henholdsvis 5.3.1.1.2 og 5.3.1.1.3).
Videre blir oversettelsene med kopulative verb kort beskrevet i det siste delkapitlet om
verbtyper (5.3.1.1.4). I det neste kapitlet blir de syntaktiske og semantiske aspektene rundt
oversettelsen til spansk der en valensbunden PP er benyttet beskrevet (5.3.1.2). Når det
gjelder oversettelsen til spansk med bruk av komplekse konstruksjoner og omskrivninger, kan
vi generelt si om disse strukturene at de ikke vil være syntaktisk like de norske setningene de
er oversatt fra. Årsakene til de ulike avvikene beskrives for hver enkelt type konstruksjon i
kapitlet om de komplekse konstruksjonene som henholdsvis tar for seg V + PP og V + NP
(5.3.1.3.1), idiomatiske uttrykk (5.3.1.3.2), og perifrase (5.3.1.3.3) i oversettelsen. Til slutt
finnes det et tilfelle der den spanske oversettelsen benytter fraseomskrivningen V -> AP.
Dette eksemplet gjøres det rede for i kapitlet om omskrivninger (5.3.1.4). Til slutt diskuteres
også aksjonsarten og variasjoner av denne mellom de to språkene, for hver enkelt verbtype
eller konstruksjon hvor dette anses som relevant.
For en komplett oversikt over eksemplene henvises det til appendiks B. Det gjøres imidlertid